Du kan bla til neste sideBla med piltastene

Fakta på bordet?

Ingvild Bræin

Den Nationale Scene i Bergen:«Putemannen»Av: Martin Mc DonaghInstruktør: Yngve SundvorScenografi: Arne NøstMed: Petter Width Kristiansen, Jan Martin Johnsen, Sverre Røssummoen, Jon Bleiklie DevikOm overværelsen av «Putemannen» skal få konsekvenser, burde denne anmeldelsen begynne med påstanden: I dette stykket møter vi en uskyldig forfatter og hans tilbakestående bror, som forhøres av en ond og en god politimann. Deretter måtte det neste spørsmålet, for å ty til stykkets egen retorikk, være: Hvordan kan vi (dere) vite at det er sant? Jeg kunne, med like sterke belegg i teksten, begynt slik: Vi møter en utspekulert kunstner og hans empatiløse morderbror, som pines av to følelsesmessig forkrøplede politimenn. Eller: En kunstner sensureres av statsmakten. Eller: Her vises de motstridende forutsetningene for skapelse, som både kunstneren, hans verk og hans ettermæle kan gå til grunne i eller oppstå fra. Alt dette ville være «sant». Men spørsmålet om «sannhet» er samtidig stykkets mest diskuterte. Hva er for eksempel «sannest» av kunsten og virkeligheten, og er det i det hele tatt et hensiktsmessig begrep? Noe av det viktigste stykket gjør, er å svare nei på det siste spørsmålet. Å sammenligne kunsten og virkeligheten på grunnlag av sannhetsbegrepet blir som å si at en idé og et epileptisk anfall er det samme fordi begge oppstår i hodet. Det stykket – og forestillingen – gjør, er snarere å problematisere forestillingen vi har om forestillingen, om verket, om kunstuttrykket.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Bli abonnent

Allerede abonnent? Logg inn

Kulturell varetelling

Amund Grimstad

BUL i Nidaros:«Peer Gynt»Av Henrik IbsenInstruktør: Karstein SolliMusikk: Einar Olav LarsenDet er lenge sia annleispratande bondeungdommar som flytta til byen for å arbeide eller gå skule, trong ein friplass der dei kunne vere seg sjølve. Bondeungdomslaget i Trondheim, eller BUL i Nidaros som laget heiter, var 100 år i vår. Etter kvart har laget endra og utvikla seg til å bli ein enorm kulturinstitusjon med mange sterke særlag. Songlag, folkedanslag, spelemannslag, og det eldste av dei alle; teaterlaget. Det siste har vore ein talentfabrikk av dei heilt sjeldne, og eg tar ikkje munnen for full om eg seier at norsk teater hadde vore atskillig fattigare utan teaterlaget i BUL. Mange vel etablerte, profesjonelle skodespelarar har fått grunnutdanninga si her, og Trøndelag teater hentar stadig unge talentar frå BUL til barne- og ungdomsroller i musikkspela sine. Sommarteatret på Munkholmen har vorte ein institusjon i Trondheim, og teaterlaget har også laga eit utal andre produksjonar.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Bli abonnent

Allerede abonnent? Logg inn

Dass-notat anno 1944

Dag Skogheim

På Sørlandet et sted er en gammel utedass, plassert innerst mellom det som en gang var en liten sauebinge og stabler med ferdig, tørr ved. Dassen er sirlig malt, lysende koboltblått, har tre lokk, et for damer, et for herrer og et for barn. Det står skrevet på lokkene. Renovasjon er unødvendig, alt går rett i hav, tre, fire meter ned. Flo sjø er renovatør. På den ene langveggen, like ved lokket for herrer, er skrevet med grov tømmermannsblyant : hær had jeg en lang røg og en lang drid 9. november 1944.Lakonisk, uten noen stor orkestrering, står dette skriftlige notatet fra historien på den koboltblå dassveggen. Dragsuget bruser under dasslokkene, duft av hav, av tang, av gammel tjære. Noen har, kanskje av pietetshensyn, ikke villet rive den lille brygga med dassen. Den som skrev notatet var skipper på en kutter, sier bryggeeieren i dag. Det er alt hun vet om skribenten, men historien rundt datoen 9. november 1944 vet hun mye om. Den er dramatisk. Skipperen og mannskapet på kutteren reddet nemlig den dagen elleve tyske marinefolk som satt forbrent på en flåte i grov sjø og full drift ned mot fallgarden. Da de kom til lands, fikk skipperen og mannskapet alt tyskerne hadde av tobakk i lommene sine. En billig og enkel takk for livet, sier eieren av den gamle brygga, men ingen ventet noesomhelst og det ble lite snakket om saken. Tyskerne var fiender, men sjøens lov forlanger redning, uansett venn eller fiende. I alle fall, etter at de var komme til lands, gikk skipper og mannskap i tur og orden på dassen, stedet for ukrenkelighet og ro etter gammel skikk. Og slik er det. Tilfeldig, uventet møter vi dramatikken på de selsomste steder, ikke bare på teaterscenen, men også på en koboltblå dassvegg. Det det dreier seg om er at noen bevarer fatningen ansett omstendigheter, at noen har fast grep om sakene og finner et sted for i ro og mak å kunne bearbeide sterke inntrykk og styrke sin ro og fatning. Tobakk er vel skadelig, men duverden som den kunne og kan være en sikkerhetsventil for nerver og opphisselse under alvorlige påkjenninger. Prosaisk? Tja.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Bli abonnent

Allerede abonnent? Logg inn