På Sørlandet et sted er en gammel utedass, plassert innerst mellom det som en gang var en liten sauebinge og stabler med ferdig, tørr ved. Dassen er sirlig malt, lysende koboltblått, har tre lokk, et for damer, et for herrer og et for barn. Det står skrevet på lokkene. Renovasjon er unødvendig, alt går rett i hav, tre, fire meter ned. Flo sjø er renovatør. På den ene langveggen, like ved lokket for herrer, er skrevet med grov tømmermannsblyant : hær had jeg en lang røg og en lang drid 9. november 1944.Lakonisk, uten noen stor orkestrering, står dette skriftlige notatet fra historien på den koboltblå dassveggen. Dragsuget bruser under dasslokkene, duft av hav, av tang, av gammel tjære. Noen har, kanskje av pietetshensyn, ikke villet rive den lille brygga med dassen. Den som skrev notatet var skipper på en kutter, sier bryggeeieren i dag. Det er alt hun vet om skribenten, men historien rundt datoen 9. november 1944 vet hun mye om. Den er dramatisk. Skipperen og mannskapet på kutteren reddet nemlig den dagen elleve tyske marinefolk som satt forbrent på en flåte i grov sjø og full drift ned mot fallgarden. Da de kom til lands, fikk skipperen og mannskapet alt tyskerne hadde av tobakk i lommene sine. En billig og enkel takk for livet, sier eieren av den gamle brygga, men ingen ventet noesomhelst og det ble lite snakket om saken. Tyskerne var fiender, men sjøens lov forlanger redning, uansett venn eller fiende. I alle fall, etter at de var komme til lands, gikk skipper og mannskap i tur og orden på dassen, stedet for ukrenkelighet og ro etter gammel skikk. Og slik er det. Tilfeldig, uventet møter vi dramatikken på de selsomste steder, ikke bare på teaterscenen, men også på en koboltblå dassvegg. Det det dreier seg om er at noen bevarer fatningen ansett omstendigheter, at noen har fast grep om sakene og finner et sted for i ro og mak å kunne bearbeide sterke inntrykk og styrke sin ro og fatning. Tobakk er vel skadelig, men duverden som den kunne og kan være en sikkerhetsventil for nerver og opphisselse under alvorlige påkjenninger. Prosaisk? Tja.