Med ett er det alvor. Etter tjue år med høyttenkning og i hovedsak uforpliktende traktatartikler om utviklingen av en europeisk sosial dimensjon, nærmer det seg nå avgjørelsen om forslag til tjenestedirektiv for det indre markedet i EU og EØS. 11. november skal EU-parlamentet førstegangsbehandle forslaget som også omtales som Bolkestein-direktivet – etter Fritz Bolkestein, nylig avgått kommisjonær for det indre markedet. Tjenestedirektivet anses som potensielt ett av de mest konsekvenstunge i unionsprosjektets historie. Som EØS-medlem vil Norge normalt bli underlagt innholdet i direktivet på samme måte som medlemslandene i EU. Vil kritikerne av forslaget i hvert enkelt land arbeide for å oppnå nasjonale eller bransjemessige unntak fra direktivet? Eller ser vi tilløp til at nyliberalismens konglomerat av motstandere samler seg om en felles, europeisk kampanje for å stanse direktivet? Blue 21, en Berlin-basert tenketank om utvikling og miljø, omtaler tjenestedirektivet som «det mest radikale og det mest omfattende angrepet på velferdsstatene i EU til dags dato». Påstanden begrunnes med at forslaget omhandler alle typer betalte tjenester (utenom begravelser og gambling!), inkludert offentlige tjenester med en mindre egenandel. Direktivet vil eliminere bort en lang rekke nasjonale bestemmelser som i dag regulerer handelen med tjenester. Disse «handelshindringene» på nasjonalt nivå viser seg i realiteten ofte å være demokratiske vedtak om skattlegging, tilsynsordninger og HMS-krav som har vært gjenstand for langvarig politisk debatt i de enkelte land. Enkelte kritikere som Susan George omtaler direktivet som langt mer aggressivt i liberalistisk retning enn den tilsvarende Gats-avtalen i WTO. Det er særlig det kontroversielle opprinnelseslandsprinsippet som trekkes fram i denne sammenheng.