Jeg er overbevist om at den klarsynte kapitalismegranskeren og kulturanalytikeren Karl Marx, hvis han hadde levd i dag og tatt for seg hytteboomen i Norges fjellstrøk, ville ha fattet stor interesse for avisen Dagens Næringslivs spesialutgave om dette betente tema fredag 3. september. «Vill vest i fjellheimen», erklærte forsidens overskrifter. «Bygger hytter for 100 mrd. Norske fjellkommuner planlegger å bygge 70. 000-80. 000 hytter og leiligheter de neste årene?»La meg først gratulere Dagens Næringsliv med denne avslørende journalistikk, vi trenger slike reportasjer i en tid med markedsliberalistisk frislipp i utbyggingen av de fysiske omgivelser i byer og bygdesamfunn. Riktignok er de 15 artikkelsidene om saken finansiert av drøyt 25 sider med hytteannonser, men også disse – eiendomsmeglernes og hytteselskapenes reklame – er informative og kan leses som stedsorienterende og miljøbeskrivende tekster slik også Marx ville ha gjort. «Leiligheter sentralt på Geilo», forkynnes det der, for eksempel en «praktfull hytte i stav og laft». Eller hva med «Telemark og Gaustadblikks flotteste hyttetomter»? På Norefjell er utsikten «vestvendt m/sol fra morgen til kveld». Hemsedal tilbyr «gode og sikre leieinntekter». Oppdalstoppen skal bli «landets triveligste hytteområde». Og i Gudbrandsdalslågen ved Hafjell «biter ørreten, røya, lågasilda, siken, harren og abboren i mengder». For ikke å glemme Hemsedal hvor «tillatt byggeareal er fra 220 m2 til 300 m2». En megler forteller om «et brennhett marked» med en prisøkning på 10-15 prosent, og i de ti største hyttekommunene på fjellet – som til sammen har 40. 000 fritidseiendommer – blir økningen på over 40 prosent i nær framtid. «Med en forsiktig anslått pris på 1,2 millioner kroner per hytte står de ti største hyttekommunene alene for 20 milliarder kroner?» En rådgiver i Miljødepartementet frykter at hyttebyggingen kan bli «en stor byrde for kommunene i form av investeringer i infrastruktur som veier, vann og kloakk», men mener at det kanskje løser seg etter hvert. Og man trenger ikke være marxist for å skjønne at det er kapitalkreftene som rår: Selskapet Voss Utvikling «selger hyttetomter for opptil én million kroner stykket i Myrkdalen». En megler der utbryter: «Bergensere bygger hytter fra en million opp til fem millioner kroner? Det har tatt helt av.» Ja, ordføreren i Voss kan opplyse at bøndene selger land til hyttebygging i stedet for å drive landbruk. «Voss skal i fremtiden leve av reiseliv og hyttefolk.»På Geilo har utbyggingen av den nye fjellandsbyen ved Kikut gitt eierne mer enn 20 millioner kroner i overskudd i fjor etter at skatten var betalt og forklaringen er at den gjennomsnittlige prisen på hyttetomter er på 2,5 millioner. «Flere av tomtene har gått for fire-fem millioner kroner.» En rangeringsliste over de beste hyttemarkedene plasserer Geilo øverst og deretter følger Oppdal, Hemsedal, Trysil, Beito, Voss, Uvdal og Hafjell. Blant kriteriene er alpinkvalitet, uteliv, turforhold og shoppingsmuligheter. Også nærheten til byer og tettsteder teller. Og været, selvsagt. Særlig vinterklimaet. For noen skisteder «kan regne helt vekk».Dagens Næringsliv trekker også inn arkitektoniske aspekter, synet på estetikk i disse populære hyttebebyggelser. Arkitektene er enige om én ting, heter det: «Naturen er den viktigste inspirasjonen og premiss-setteren.» En håndfull arkitekter blir intervjuet, de bruker gjerne naturmaterialer og farger som harmonerer med omgivelsene, og tar hensyn til topografi og klima, mens «en kopiering av tradisjonell byggeskikk ofte virker meningsløs». Dette er et dilemma for yrkesgruppen. Hyttekommunene forholder seg altfor strengt til reguleringsbestemmelsene og «definerer byggeskikk ut fra detaljer ved andre bygg i bygda». Flate tak tolereres ikke, modernistiske uttrykk møter lett avvisning, den romantiske stilen blir gjerne foretrukket. I Nore og Uvdal kommune fastslås det at «taket må utformes som saltak med en takvinkel på 22-27 grader.»Vi forstår med andre ord at så vel kapitalkreftene som de konserverende arkitekturholdningene gjør seg gjeldende i fullt monn i denne «hyttebonanzaen», som avisen kaller Klondyke-fenomenet. Den økonomiske spekulasjonen og den arkitektoniske nostalgien går hånd i hånd. De nyrike – som er i stand til å investere flere millioner kroner i et privat fritidshus – har ingen sans for samtidsarkitekturen, de faller for bonderomantikken og skaffer seg arkitekter som tilfredsstiller deres eklektiske smak. Men alvorligere enn estetikken er mangelen på evnen til å skape stedskunst, nemlig samspillet mellom bygningen og landskapet, naturforståelsen, den terrengvennlige miljøtilpasningen av så vel det enkelte byggverk som hele hyttegrender. Her er syndene grove; ofte finner vi himmelropende utnytting av store fjellområder med hytter på rekke og rad – og tilhørende bilveier og garasjer – som har sprengt vekk den jomfruelige landskapsoverflaten og til forveksling minner om et småborgerlig villaforsted i USA.Tilbake til utgangspunktet: Hva ville Karl Marx ha konkludert sin granskning med? Han hadde utvilsomt konstatert at borgerskapets anneksjon av det gamle bondesamfunnets – og fjellvandrernes – naturrevirer er i tråd med nykapitalismens demontering av fellesskapssamfunnet. Og lagt til at kulturlivet, her hyttearkitekturen, gjenspeiler privatiseringens og individualiseringens avskyelige frammarsj. Avisen Dagens Næringsliv trekker ingen slutninger, men det står klart mellom linjene at hytteeiernes erobring av Fjell-Norge har mange betenkelige sider. Landet har omlag 200. 000 hytter på fjellet i dag. En økning på 70.000-80.000 hytter, til en verdi av 100 milliarder kroner, kan friste selv den mest lojale odelsbonde og samfunnsbevisste kommunefunksjonær. Men er de statlige myndigheter uten ansvar? Har vi en miljøvernminister som snakker varmt om større respekt for naturen, bedre byggeskikk og mer omfattende bærekrafttenkning?