Hver dag, først på vei til jobb, så på veien tilbake, har jeg lagt meg for uvane å, på nokså ublu vis, titte inn en av mine nærmeste nabos vinduer. En eldre dame som alltid halvt ligger, halvt sitter på sofaen sin i stua. Jeg ser henne gjennom to rom, to ganger daglig, og skuet gjør meg om ikke deprimert, det er vel en for kompleks følelse å knytte til noe så lite?, så i alle fall nedfor. Hvis jeg har handlet inn mat på veien, sjansene er som regel store for det, så merker jeg hvordan posene, en i hver hånd, blir tyngre. Hvis jeg er litt sliten, litt nummen i kroppen etter arbeidsdagen, sjansene er store for det også, så merker jeg hvordan det utslitte, det numne i meg, ved synet av nabodamen, tar til å prikke – kinnene, fingrene, låra prikker, de sier liksom fra, at nå bør du sette deg, Bloom, vi trenger en pause.