Du kan bla til neste sideBla med piltastene

Kompis

Bloom

Har en kompis som er død nå. Som sa da han levde: Å lære å leve vil si å modnes, hvilket også innebærer å lære å være lærer for andre. Å irettesette noen med å si, ofte i en truende tone, «nå skal jeg lære deg å leve», betyr at jeg vil forme deg, sågar dressere deg. Samtidig – tvetydigheten ved dette uttrykket er viktigere for meg – kan man spørre: Å leve – kan det overhodet læres, kan man lære det fra seg til andre? Kan man ved disiplin eller innlæring, ved erfaring eller eksperimenter lære å akseptere, eller snarere bekrefte, livet? Hele livet preges av denne engstelsen omkring arven og døden. Denne engstelsen plager også foreldre og deres barn: Når blir du ansvarlig? Når vil du omsider svare for ditt liv og ditt navn?Har en kompis som sa det. Som pleide å si det. Pleide å si den slags. Pleide å ta livet av seg hver dag. Men bare på liksom. Sånn som vi alle gjør. Alle har sagt eller tenkt en gang at nå har jeg to tomme timer foran meg, to timer med venting, hvordan i alle dager skal jeg få tatt livet av dem?Kompisen min sa/sier: Jeg har aldri lært å leve. Overhodet ikke! Å lære å leve burde bety å lære å dø, å ta inn over seg den absolutte dødelighet – uten frelse, gjenoppstandelse eller forløsning verken for en selv eller for andre – for å akseptere den. Helt siden Platon har dette vært filosofiens urgamle bud: Å filosofere, det er å lære å dø. Det verste tida på dagen og året er tidlig på morgen i vintermånedene. Når du våkner alene og det er mørkt ute. Kaldt ute. Kaldt som ordet «menneskerettigheter». Kaldt som Karl Marx. Det er det verste. Kompisen min vet/visste det. Han skrev/skriver det. Han er død nå. Han sa: Jeg har ikke lært å akseptere den, døden. Vi er alle overlevende som har fått en utsettelse.

Les hele Klassekampen på nett

Få nyhetene som setter dagsorden, analysene som betyr noe og stemmene som teller. Abonner i dag.

Bli abonnent

Allerede abonnent?

Lag brukerLogg inn