Etter 1990 har årets nobelprisvinner i litteratur, Elfriede Jelinek, først og fremst utfordret teatrene med sine ikke-dramatiske teatertekster, men hennes mest og hittil videst omtalte verk er romanen «Pianolærerinnen» ? en trøstesløs roman som blottgjør og framprovoserer de vakreste og styggeste følelsene i mennesket. Siden Norges litteraturvitere aldri hadde hørt om Elfriede Jelinek, ble hun med det samme plassert i den sære kategorien «smal og ukjent». Kanskje regner de fleste med at Jelinek er et lite blaff, som kun kort vil streife Norge, før både hun og «den frastøtende» litteraturen hennes drar seg unna all offentlighet og dermed skåner Norge for sin «nattsvarte pessimisme». Om fordommene mot Jelinek blir avlivet eller forsterket, får vi vite først når hun er introdusert for norske lesere. Gyldendal har blant annet rettighetene til Jelineks «Pianolærerinnen» (1983). Østerrikske Jelinek sier hun er overrasket over den internasjonale oppmerksomheten rundt henne. Hun ser på seg selv som en provinsiell forfatter, og hevder litteraturen hennes i praksis er uoversettelig på grunn av de innfløkte språkkomposisjonene. Orgelpianisten og fiolinisten Jelinek overfører musikken til språket: Musikk er både tema og språklig virkemiddel. Likevel blir hun nå oversatt til en rekke språk, og oversetterne må kjempe mot Jelineks lange og kompakte tekstflater. De må avkode et språk ispedd sitater fra kjente og mindre kjente politikere, forfattere, filosofer og komponister, i tillegg til østerrikske barnerim og fargerike uttrykk fra østerrikske dialekter.