Igjen. Nei, du, det er nesten ingen som har arbeidskontrakt her, så. Men så går det greit. Bråke litt, insistere, rynke øyebrynene, skrubbe grytene litt demonstrativt, sette på en ny oppvask mens man nevner kveldstillegg, hente varme porselensfat og bære dem høyt høyt ut mens man lar et siste argument henge i lufta, jo, det går, visst går det, det går glatt, og mye lettere enn sist. Why you want minimum wage? hadde han sagt, og han hadde vært nesten såra, visste jeg kanskje ikke hvor vanskelig det var å drive denne baren, på dette stedet, på denne stripa av en hovedgate, på denne øya. Den hardt tilkjempa minstelønna som til slutt kommer, hjelper ikke på dagtid. Dagtid er ikke penger, dagtid er trettifem kroner og ikke engang et håp om at du stikker innom, dagtid er dødtid, nettene er tempo og tips, det hjelper, og kanskje du kommer i kveld. Når? Nja, du kommer. Du kommer, da vil det lønne seg. Være travel imens, være opptatt, bli venner med den illegale oppvaskhjelpen, I have polish punk for you today, smyge til seg en pause hvor vi deler walkman før han tusler tilbake til hierarkiet sitt, bærer glassene, koster glasskår mellom dresskledde bein, henter flere ølglass til olme blikk fra sjefen som stryker meg over hendene hver gang jeg henter en øl å servere, bak ryggen til sjefen himler lavkasten med øynene, vi trekker på skuldrene, så mye mer å opponere mot, så mange bestillinger som venter, så mange glass han må bære opp trappene, det er tempo, av og til er det tips. Om en måned får han bare halve lønna utbetalt, resten kommer. Når? Nja, det kommer. Når? Nja, det kommer. Til slutt, dele en sigarett etter skiftet klokka seks om morran, skjønne melankolien i pønken, for han smiler there is no future.