Du kan bla til neste sideBla med piltastene

King Lear er 90 år

Fredrik Drevon28. oktober 2004

Tusenvis av vagabonder har fått bo gratis i George Whitmans bokhandel, Shakespeare & Co. Nå har den amerikanske King Lear i Paris funnet en arvtaker til sitt støvete kongerike.

Da George Whitman kom til Paris etter krigen, tok han inn på et slitent hotell der planen var å hvile ut etter en fottur fra Mexico City til Panama, som nesten hadde tatt livet av ham. Under rekonvalesensen leste han mye, og ryktet om hans voksende boksamling gjorde at han aldri fikk være i fred for folk som ønsket å låne bøker av ham. Dermed bladde han opp 500 dollar for en arabisk grønnsakshandel rett ved Notre Dame. Navnet på bokhandelen overtok George fra Sylvia Beach, som tidligere hadde drevet den opprinnelige Shakespeare & Co. i Rue de l´Odéon, der Joyce og Hemingway og var blant de mest trofaste kundene. Imidlertid ble Sylvia Beach tvunget til å stenge bokhandelen sin under krigen, fordi hun nektet å selge en førsteutgave av Joyce til en nazi-offiser. Opp gjennom årene har bokhyllene til George vokst oppover i etasjene. I dag eier han en bokhandel og et antikvariat på bakkeplan, et bibliotek og et kontor i andre etasje, samt en treroms leilighet i fjerde etasje, som fungerer dels som festlokale for tilfeldige bohemer, dels som gjesterom for spesielt inviterte. Som den gjennomførte Shakespeare-entusiasten han er, iscenesetter George hver dag sjappa med seg selv i hovedrollen som en gal og genial King Lear. Han kan bli rasende og sparke ut folk hvis de rister en fillerye som han mener ikke bør ristes, eller leser en bok han synes er dårlig. Neste dag kan han være i perlehumør og servere varme pannekaker til alle gjester, i tråd med butikkens motto: «Vær ikke ugjestmild mot fremmede, for de kan være engler i forkledning.» I teorien kan hvem som helst få husly hos George. For eksempel bodde en amerikansk vinekspert seks år i første etasje. Han ble til slutt nervevrak. En sjeløyd muslimsk kineser ved navn Ablimed bodde to år i andre etasje, der han fablet om en sinnssyk forretningsidé: I noen områder av Kina er kyllingføtter regnet som en delikatesse, mens franske kokker kaster kyllingføtter i søpla. Etter våkenetter med hoderegning kom han frem til at dersom han klarte å tigge til seg et tonn kyllingføtter fra franske restauranter, og deretter fikk sendt denne lasten til Kina, kunne han tjene en million kroner! Mang en dagdrømmende lykkejeger har lagt ut på pilegrimsreise til Shakespeare & Co. for å skrive den store Paris-romanen. Men med alle fristelsene som venter i byens gater er det få som får disiplinert seg til å skrive noe mer enn et kjapt postkort til mamma. George, derimot, har en urokkelig tro på det skrevne ord og tvinger alle sine gjester til å skrive en selvbiografi på to sider. Slik får George noe konkret igjen for sin eksepsjonelle gjestfrihet, og selv om han ikke har skrevet noen romaner selv, er han en større menneskekjenner enn mange såkalt udødelige forfattere. De fleste gjestene på Shakespeare & Co. er backpackere som vanligvis blir et par uker før de merker hvor krevende det er å improvisere livet fra dag til dag, uten tilgang på kjøkken eller et trygt sted å legge verdisaker. Det tyrkiske toalettet i trappeoppgangen er et helvete, og dusjen i fjerde etasje må man være rørlegger for å skjønne noe av.

Med likhet i fokus

Kristin Haug28. oktober 2004

Med hilseritualer, språk og musikk fra hele verden skaper ungdom i flerkulturelle miljøer en helt ny og felles kultur.– Drabantbyungdommen håndterer kulturelle forskjeller ved å vektlegge det de har felles, forteller sosialantropolog Viggo Vestel.

Avanserte håndhilsningsritualer. Et norsk krydret med ord fra somalisk, berber, arabisk og spansk. Etnisk musikk fra hele verden. Dette er blant symbolene som skaper fellesskap mellom ungdommer med bakgrunn fra hele verden i en av Oslos østlige drabantbyer.

Hvor langt?

Egil Baumann28. oktober 2004

Bernstein var den siste store dirigenten. Han visste når han gikk for langt.

Også innenfor den klassiske musikken var alt bedre før. Da komponerte komponistene bedre, sangerne sang bedre og musikerne spilte bedre. Hvor ofte har jeg ikke hørt at vi i dag ikke har sangere som kan måle seg med en Caruso eller en Callas, eller fiolinister som målt opp mot en Heifetz, blir null og niks. Eller hvor er det blitt av de store dirigentene? Riktignok finnes det mange klassiske artister som, teknisk sett, er veldig flinke, men de savner personlighet i framføringene sine, hevdes det. De gjør ikke musikken til sin egen slik de gamle gjorde det. De er en slags musiserende broilere. Alle vet selvsagt at dette ikke er sant. Selv de som har dette nostalgiske synet, vet det. Like fullt skjønner jeg denne lengselen bakover, dette behovet for å oppsøke de store døde. Ja, jeg gjør det av og til selv, og denne gangen er det Bernstein det gjelder, den siste, nå ja, la meg ta skikkelig i, store dirigenten. Leonard Bernstein, Lenny blant venner, ble født i 1918 og døde i 1990. Han hadde en unik karriere, selvsagt som dirigent, men også som pianist og komponist (det mest kjente verket er «West side story»). I tillegg framstod han som flashy kulturpersonlighet. Han kunne, i motsetning til f.eks Karajan, hans eneste konkurrent, også snakke om musikk slik at folk ble revet med. Hele fyren var rett og slett musikk. Bernstein gjorde en lang rekke plateinnspillinger, visstnok over hundre. Kanskje passet han best i det romantiske repertoaret fordi dette tillater en større subjektiv tilnærming fra dirigentens side enn det klassisistiske. Med andre ord får han langt mer ut av Mahlers symfonier, som han spilte inn to ganger, enn av Mozarts. På 1980-tallet ga han ut flere innspillinger som fikk en del kritikere til å steile. Noen av disse er nylig blitt gjenutgitt i en 3cd-boks på Deutsche Grammophon kalt «Bernstein Late-Style Sibelius and Elgar» og det er først og fremst Sibelius-symfoniene med Wienerfilharmonikerne, som fanger interessen. For dette er tolkninger som gjør nettopp det store tolkninger gjør: Skaper sin egen målestokk. De er selvsagt hemningsløst subjektive med ofte veldig langsomme tempi. Klangen er ekstremt sensuell og pompøs, samtidig som de ulike instrumentgruppene er tydelig definert. Men det som gjør at disse symfoniene ikke faller fra hverandre, er Bernsteins utrolige evne til å strekke ut linjene i musikken. Det er som han allerede ser sluttakkorden i det han hever taktstokken, og på veien fram til denne akkorden skaper han en stadig stigning i intensitet og utfoldelse. Ja, det er en konsentrasjon i disse tolkningene som ingen andre dirigenter er i nærheten av. For meg blir det derfor som Bernstein tømmer disse verkene for den siste rest av musikalsk mening. Etter å ha lyttet til Bernstein i Sibelius, er jeg i grunnen ferdig med disse symfoniene. Det er ikke mer igjen av dem. Og å høre andre innspillinger etter dette, blir nesten helt umulig. Noen vil nok kanskje si at han går for langt. Men kunsten er, som det gjerne heter, å vite hvor langt man kan gå for langt. Og det var en kunst Lenny behersket, den siste store dirigenten?