Også innenfor den klassiske musikken var alt bedre før. Da komponerte komponistene bedre, sangerne sang bedre og musikerne spilte bedre. Hvor ofte har jeg ikke hørt at vi i dag ikke har sangere som kan måle seg med en Caruso eller en Callas, eller fiolinister som målt opp mot en Heifetz, blir null og niks. Eller hvor er det blitt av de store dirigentene? Riktignok finnes det mange klassiske artister som, teknisk sett, er veldig flinke, men de savner personlighet i framføringene sine, hevdes det. De gjør ikke musikken til sin egen slik de gamle gjorde det. De er en slags musiserende broilere. Alle vet selvsagt at dette ikke er sant. Selv de som har dette nostalgiske synet, vet det. Like fullt skjønner jeg denne lengselen bakover, dette behovet for å oppsøke de store døde. Ja, jeg gjør det av og til selv, og denne gangen er det Bernstein det gjelder, den siste, nå ja, la meg ta skikkelig i, store dirigenten. Leonard Bernstein, Lenny blant venner, ble født i 1918 og døde i 1990. Han hadde en unik karriere, selvsagt som dirigent, men også som pianist og komponist (det mest kjente verket er «West side story»). I tillegg framstod han som flashy kulturpersonlighet. Han kunne, i motsetning til f.eks Karajan, hans eneste konkurrent, også snakke om musikk slik at folk ble revet med. Hele fyren var rett og slett musikk. Bernstein gjorde en lang rekke plateinnspillinger, visstnok over hundre. Kanskje passet han best i det romantiske repertoaret fordi dette tillater en større subjektiv tilnærming fra dirigentens side enn det klassisistiske. Med andre ord får han langt mer ut av Mahlers symfonier, som han spilte inn to ganger, enn av Mozarts. På 1980-tallet ga han ut flere innspillinger som fikk en del kritikere til å steile. Noen av disse er nylig blitt gjenutgitt i en 3cd-boks på Deutsche Grammophon kalt «Bernstein Late-Style Sibelius and Elgar» og det er først og fremst Sibelius-symfoniene med Wienerfilharmonikerne, som fanger interessen. For dette er tolkninger som gjør nettopp det store tolkninger gjør: Skaper sin egen målestokk. De er selvsagt hemningsløst subjektive med ofte veldig langsomme tempi. Klangen er ekstremt sensuell og pompøs, samtidig som de ulike instrumentgruppene er tydelig definert. Men det som gjør at disse symfoniene ikke faller fra hverandre, er Bernsteins utrolige evne til å strekke ut linjene i musikken. Det er som han allerede ser sluttakkorden i det han hever taktstokken, og på veien fram til denne akkorden skaper han en stadig stigning i intensitet og utfoldelse. Ja, det er en konsentrasjon i disse tolkningene som ingen andre dirigenter er i nærheten av. For meg blir det derfor som Bernstein tømmer disse verkene for den siste rest av musikalsk mening. Etter å ha lyttet til Bernstein i Sibelius, er jeg i grunnen ferdig med disse symfoniene. Det er ikke mer igjen av dem. Og å høre andre innspillinger etter dette, blir nesten helt umulig. Noen vil nok kanskje si at han går for langt. Men kunsten er, som det gjerne heter, å vite hvor langt man kan gå for langt. Og det var en kunst Lenny behersket, den siste store dirigenten?