Da George Whitman kom til Paris etter krigen, tok han inn på et slitent hotell der planen var å hvile ut etter en fottur fra Mexico City til Panama, som nesten hadde tatt livet av ham. Under rekonvalesensen leste han mye, og ryktet om hans voksende boksamling gjorde at han aldri fikk være i fred for folk som ønsket å låne bøker av ham. Dermed bladde han opp 500 dollar for en arabisk grønnsakshandel rett ved Notre Dame. Navnet på bokhandelen overtok George fra Sylvia Beach, som tidligere hadde drevet den opprinnelige Shakespeare & Co. i Rue de l´Odéon, der Joyce og Hemingway og var blant de mest trofaste kundene. Imidlertid ble Sylvia Beach tvunget til å stenge bokhandelen sin under krigen, fordi hun nektet å selge en førsteutgave av Joyce til en nazi-offiser. Opp gjennom årene har bokhyllene til George vokst oppover i etasjene. I dag eier han en bokhandel og et antikvariat på bakkeplan, et bibliotek og et kontor i andre etasje, samt en treroms leilighet i fjerde etasje, som fungerer dels som festlokale for tilfeldige bohemer, dels som gjesterom for spesielt inviterte. Som den gjennomførte Shakespeare-entusiasten han er, iscenesetter George hver dag sjappa med seg selv i hovedrollen som en gal og genial King Lear. Han kan bli rasende og sparke ut folk hvis de rister en fillerye som han mener ikke bør ristes, eller leser en bok han synes er dårlig. Neste dag kan han være i perlehumør og servere varme pannekaker til alle gjester, i tråd med butikkens motto: «Vær ikke ugjestmild mot fremmede, for de kan være engler i forkledning.» I teorien kan hvem som helst få husly hos George. For eksempel bodde en amerikansk vinekspert seks år i første etasje. Han ble til slutt nervevrak. En sjeløyd muslimsk kineser ved navn Ablimed bodde to år i andre etasje, der han fablet om en sinnssyk forretningsidé: I noen områder av Kina er kyllingføtter regnet som en delikatesse, mens franske kokker kaster kyllingføtter i søpla. Etter våkenetter med hoderegning kom han frem til at dersom han klarte å tigge til seg et tonn kyllingføtter fra franske restauranter, og deretter fikk sendt denne lasten til Kina, kunne han tjene en million kroner! Mang en dagdrømmende lykkejeger har lagt ut på pilegrimsreise til Shakespeare & Co. for å skrive den store Paris-romanen. Men med alle fristelsene som venter i byens gater er det få som får disiplinert seg til å skrive noe mer enn et kjapt postkort til mamma. George, derimot, har en urokkelig tro på det skrevne ord og tvinger alle sine gjester til å skrive en selvbiografi på to sider. Slik får George noe konkret igjen for sin eksepsjonelle gjestfrihet, og selv om han ikke har skrevet noen romaner selv, er han en større menneskekjenner enn mange såkalt udødelige forfattere. De fleste gjestene på Shakespeare & Co. er backpackere som vanligvis blir et par uker før de merker hvor krevende det er å improvisere livet fra dag til dag, uten tilgang på kjøkken eller et trygt sted å legge verdisaker. Det tyrkiske toalettet i trappeoppgangen er et helvete, og dusjen i fjerde etasje må man være rørlegger for å skjønne noe av.