Høyresida har startet sin «lange valgkamp». Tilsynelatende er den rettet mot SV. Men målet er like gjerne å sette dagsorden og skremme velgerne vekk fra Arbeiderpartiet. SV vil ha regjeringsmakt. Men partiet er fortsatt ikke helt temmet. På en del viktige punkter bryter SV fortsatt med de lange linjer i norsk politikk, altså politikken til storkoalisjonen Ap/Høyre. I denne sammenheng er EU-striden ikke så viktig. Det gjelder først og fremst tre andre forhold: SF/SV ble startet som et opprør mot Nato-politikken og underordningen av USA på 50-tallet. Partiet bryter fortsatt med «den viktigste bærebjelken» i norsk utenriks- og sikkerhetspolitikk, er stadig for utmelding av Nato og mot USA-imperialismen. Derfor er ikke Kristin Halvorsen stuerein når de viktige avgjørelsene om norsk utenrikspolitikk blir tatt. Og derfor ble Ap, men ikke SV, informert om at regjeringa ville hjelpe USA med våpen til Irak-angrepet. SV er et miljøparti og derfor ikke villig til alltid å ofre miljøet når miljøhensyn blir for kostbare. Storkoalisjonen kan alltids verne noen vassdrag, utstede strenge utslippskrav og stemme for Kyoto-avtalen, men når miljøhensyn ikke lenger kan forenes med hensyn til profitt og/eller arbeidsplasser, er det miljøet som taper. SV er et offentlig sektor-parti og delvis upålitelig i den økonomiske politikken. Storkoalisjonen har i fellesskap overlatt styringa av renta til en tidligere fotballspiller i Norges Bank, og Ap var derfor svært forsiktige med å kritisere Gjedrems katastrofale høyrentepolitikk. Dessuten er SV mot Aps og Høyres felles prinsipp om at veksten i privat sektor alltid bør være høyere enn i offentlig sektor. Kristin Halvorsen er dessuten ingen støttespiller i den såkalte «moderniseringen» av offentlig sektor.