Den moderne statsmakten vokste frem gjennom en av de mest destruktive periodene i europeisk historie, som nettopp var preget av krigsherrers nådeløse utplyndring av en vergeløs sivilbefolkning, allestedsnærværende vold og religiøs fanatisme. Sentrale attributter ble tillagt staten for 350 år siden for å innhegne det voldspotensialet som religionskrigene hadde utløst. Freden i Westfalen (1648) fortrengte religiøs fundamentalisme fra det politiske rom og regulerte voldsbruken innenfor og mellom de politiske grunnenhetene – som fra nå av var de suverene statene. Den suverene staten, og folkeretten, er et produkt av denne perioden i Europas historie og representerer i dag det formelle organisasjonsprinsippet for hele menneskeheten. Det er derfor verdt å se nærmere på hva som kjennetegner den, og hvilke tendenser i samtiden truer med å oppløse sentrale trekk ved den.