Skammen ved å være annerledes var en følelse jeg gjenkjente fra gammelt av. Den hadde forfulgt meg som guttunge, både på daghjemmene i København og Oslo og på folkeskolen i Mandal og Kristiansand. Jeg var oppdratt forskjellig. Jeg var ikke som de andre. Hvorfor ikke? Jeg ble født i 1945 – inn i et antifascistisk bokollektiv i psykologistudenten Carl-Martin Borgens arveleilighet i Hegdehaugsveien i det okkuperte Oslo. Hele kollektivet med min mor i spissen gikk straks i gang med å oppdra meg til et av de «nye menneskene» en viss type unge radikale studenter drømte om, mot slutten av verdenskrigen. Imidlertid ble foreldrene mine separert ganske snart, og høsten etter at jeg ble født ble muttern overtalt av stefaren sin til å bytte bort studieplassen i Oslo med en i København. Faren min Borger og stemoren min Bodil utdannet seg til psykologer mens jeg var gutt; moren min Kari var medisinerstudent og kom etter hvert til å bli lege og psykiater. Sigurd Hoels biograf Øystein Rottem skriver i Dagbladet 27. september i en anmeldelse av «Gutten på passbildet»: «Dichtung und Wahrheit blandes på en måte som gjør oss ustyrlig nysgjerrige på hvordan det egentlig var. Er det faktisk sant at Espen trodde at dikteren fra Odalen var hans egentlige far, eller er det bare en vrangforestilling som han har lagt inn i hodet på den fiktive Nils?»