Det treårige prøveprosjektet OCA (Office for Contemporary Art Norway), som nylig har blitt evaluert av sosiologen Odd Are Berkaak, går hardt ut mot årets tildelinger i statsbudsjettet. På grunn av realnedgang i midler kan norsk deltagelse under Veneziabiennalen bli trukket, den internasjonale utvekslingen bli mindre og atelierprogrammet redusert. OCA har som formål å skape en plattform for internasjonalt samarbeid og formidling på området samtidskunst. I de knappe tre årene OCA har eksistert, har de oppnådd svært mye, til tross for kronisk underfinansiering i forhold til de oppgavene de er pålagt til å gjøre. Dette er konklusjonene i evalueringsrapporten og oppfatningen til svært mange folk i kunstfeltet. Opprettelsen av OCA representerte en viktig faglig fristillelse fra Utenriksdepartementet, som hadde OCAs mandat fram til oktober 2001. Begrunnelsen for å danne et eget kontor uten departemental innflytelse var at faglige kriterier skulle stå i fokus – ikke eventuelle utenrikspolitiske ambisjoner. Dermed ble det ansatt en direktør med lang og respektert erfaring og kompetanse innen billedkunstfeltet. Tyske Ute Meta Bauer har erfaring som medkurator av det mange anser som den viktigste kunstmønstringen i verden – Documenta 11 – og sist Berlin Biennalen. Nylig har Bauer og hennes stab blitt kritisert av Norske Billedkunstneres (NBK) leder Arne Nøst for å velge fra egne rekker. I rapporten kritiseres arkivet av NBK for å være aldersmessig for snevert og i NRK beskylder Nøst OCAs ansatte for å hjelpe venner og bekjente med offentlige kroner. Dette er temmelig alvorlige anklager å rette mot fagpersoner i en institusjon som er i en prøvefase. Om denne kritikken er grunnen til at OCA ikke har fått den økningen av midler de hadde grunn til å forvente, er det enda mer alvorlig. Grunnen er at Nøst retter anklager uten å ha grunnlag for det. Kritikken tar form som synsing uten bevis. At lederen av Norges største kunstnerorganisasjon velger å rette beskyldninger om snusk uten å ha konkrete eksempler å vise til, vitner ikke bare om dårlig oppførsel, men om manglende forståelse av egen rolle som maktutøver og dermed et ansvar for redelighet i sine uttalelser.