Dette hadde lenge murret. Noen hadde sammenlignet det med nazistenes jødeforfølgelse. Andre hadde kalt det «overgrepshysteri». Nok var nok. Vi hadde funnet oss i for mye. «Feministfascistene» hadde gått over grensen. Mennene hadde samlet seg til kamp. Hva hadde skjedd? Noen var frekke nok til å påstå at hensynet til barna var viktigere enn hensynet til faren. Barne- og familiedepartementets forslag om at retten i barnefordelingssaker «skal vektlegge hensynet til å beskytte barnet mot skadevirkningene av fremtidige overgrep» fremfor hensynet til skadevirkninger ved å miste kontakten med en av foreldrene, har ført til raseri hos flere av de såkalte mannsorganisasjonene. «Begge kjønn mishandler hverandre og barna», skrev foreningen 2 foreldre. Videre kunne de opplyse oss om at de fleste barna ikke utsettes for mishandling selv om foreldre mishandler hverandre. Forum for Menn og Omsorg (FMO) kunne melde at de fleste kvinners anklager om overgrep i barnefordelingssaker var falske: «At anklagene 'sitter løst' i slike saker regner FMO som forholdsvis velkjent», kunne de fastslå. En av lederne for FMO, Ole Texmo, skriver i en annen artikkel på hjemsiden at den falske anklagen er å betegne som tortur, og at den er «i sin struktur den samme som nazistene brukte for å legitimere jødeforfølgelse.»Revolusjonen lot ikke vente på seg. 7. oktober fikk Texmo, denne gangen under tittelen «frilanser», en hel side til rådighet i Dagbladet. Under overskriften «En mannsdag!» kunne han opplyse oss undertrykte menn om at «omfanget av menn/fedres angivelig vold mot kvinner og barn tidvis antar et massivt kritikkløst propagandapreg». Samme dag marsjerte 100 undertrykte menn og likestillingsdirektøren Long Litt Woon gjennom Oslos gater. «Menn har ikke for vane å gå i tog og vise sin sårbarhet», sa initiativtakeren Andrew Kroglund (45) til Aftenposten. Kanskje handlet Kroglund og Woon i god tro? Kroglund trodde kanskje på sitt eget bilde av den «sårbare og undertrykte mannen». Men de hadde unektelig kommet i dårlig selskap. Menn viser ikke omsorg ved å bagatellisere overgrep mot barn. For ingen er staere enn menn. Selv om nye forskerrapporter gang på gang fastslår at verden ser annerledes ut, lukker de øynene. En undersøkelse av barnefordelingssaker som har vært avgjort i lagmannsretten, foretatt av kriminologen Kristin Skjørten, viser at domstolen i nesten 50 prosent av sakene gir far daglig omsorg. Vi har dermed ingen indikasjoner på at mor har noe fortrinn i barnefordelingssaker. Heller det motsatte. Dagen etter «mannsdagen» kunne Klassekampen avsløre at overgrep i familien nesten aldri blir vektlegges i barnefordelingssaker. Ikke det at det var en nyhet. I den offentlige utredningen «Retten til et liv uten vold» (2003) antar man at i alle fall 20.000 norske kvinner hvert år blir utsatt for vold eller trusler fra sin nåværende eller tidligere samlivspartner. I mai i år kunne Adresseavisa melde at hver sjette kvinne du ser rundt deg, har blitt tvunget eller truet til å utføre seksuelle handlinger. Men likevel oppgir bare fire prosent av kvinnene at de har blitt voldtatt. I tillegg har et enstemmig internasjonalt forskermiljø forlengst bevist at det å være vitne til overgrep kan være like skadelig for barn som selv å bli utsatt for et. Men det er jo ikke de som er ofrene. Eller for å sitere Texmo: «Det skal lite eller ingenting til før kvinner kan være tilbøyelige til å oppleve sin situasjon som 'truet'»For en som kjemper for delt foreldrerett er det forstemmende å se hvem man er alliert med. For å gi menn legitimitet som omsorgspersoner burde vi istedenfor rope et rungende «ja» til å verne barn som blir utsatt for overgrep. Ikke sitte og sutre over at det er vi som er de egentlige ofrene.