Om cirka to uker blir George W. Bush gjenvalgt som president. Ikke sant, det er det vi tror? Om to uker er USA et land delt på midten, med en rasende og fortvilt halvpart stilt overfor en jublende ditto. Men hva hvis John Kerry vinner, hva er det i så fall vi forventer oss skal skje, at verden åpner seg, at menneskeheten reiser seg og danser med fryd på leppene? Vi vil bli kvitt Bush, «for he?s a menace to the world». Men før den dagen opprinner at den nåværende amerikanske administrasjonen er avløst av en forhåpentligvis mindre fundamentalistisk og markedsliberalistisk variant, tror jeg vi burde se litt nærmere på hva som gir Bush den oppslutningen han faktisk har. Forholdet mellom beregning og oppriktighet i politikken er en fluktuerende affære: De som i sin tid forrettet den kalde krigens politikk, trodde sannsynligvis at den var veien til fred; at for eksempel våpenkappløpet var et effektivt middel til å holde krig på armlengdes avstand. Politikk er både overbevisning og pragmatikk, den som ikke ser det, kommer til å benytte lite effektive midler i utøvelsen av motstand. For å gå til hjemlige forhold: Hvis vi møter Erna Solberg utelukkende med argumenter som spiller på hennes angivelige ondskap, tror vi at det overbeviser andre enn oss selv? Vi ønsker oss en annerledes asylpolitikk, som ikke støter mennesker ut i det ytterste mørke. Jeg tror ikke Erna Solberg ønsker å støte noen ut i fortapelsen her og nå, men jeg argumenterer med at den politikken hun står bak, nettopp får det som konsekvens. Vi har fremdeles muligheten til å føre en slik argumentasjon i Norge. I USA er sjansen for å vinne frem med argumenter svinnende: for mange penger, for mye skittkasting, manglende tillit fra velgerne til mediene og politikerne, stenger til en stor grad denne døra. Men folket i USA har blitt bevisstgjort, velgerkampanjer blomstrer, folk som tidligere ga faen i politikken engasjerer seg for å få hjemmesitterne til å stemme. Vi har alle en tendens til å mistenkeliggjøre våre politiske motstandere, og enkelte ganger har vi selvsagt rett! Men de fleste som påstår at de tror, tror faktisk. Tygg på den, det kan være et startpunkt for en større forståelse av verden. Når våre kjente omgivelser er i strid med seg selv, da er det ikke galt å velge side, den siden vi selv tror på. Men arroganse har aldri gjort noen klokere. Torunn Borge er forfatter