Åsmund Bjørnstad skal ha takk for en interessant kronikk om genmodifiserte planter, som understreker mitt poeng: at vi gjør dumt i å avvise genmodifisering i utgangspunktet. Som med så mye annen ny teknologi, kan det faktisk være noe her vi trenger. Gjennom hele vår historie har befolkningsøkningen tvunget oss til å ta i bruk nye måter å skaffe mat på, selv om alle disse også har hatt sine negative sider. For eksempel var overgangen til landbruk (fra jeger- og sankersamfunnet) en ernæringsmessig katastrofe, men tvang seg likevel fram. Poenget er, som Bjørnstad skriver, hvordan den nye teknologien skal kontrolleres. Det er derfor det er så viktig med offentlig satsing på dette området, så en ikke overlater banen til Monsanto & co. Etter en så interessant kronikk er det imidlertid skuffende å få slengt udokumenterte påstander i ansiktet. Hvor i all verden har Bjørnstad det fra at jeg misliker feminister? Jeg har selv vært en av Norges få mannlige feminister helt siden 1970-tallet, og er det fremdeles. At jeg har kritisert norsk kjønnsforskning, er blant annet fordi jeg mener den har sviktet kvinnekampen, ved å fjerne seg fra virkeligheten og inn i en kvasivitenskapelig intellektualisme. Jeg har heller ikke noe imot kristne, som Bjørnstad antyder. Mange av dem jeg respekterer mest, for deres engasjement for medmennesker, er kristne. Det jeg imidlertid har følt som min plikt å kritisere, som forskningsjournalist og ikke som privatperson, er hvordan enkelte bruker tvilsomme religiøse og ideologiske argumenter for å hindre forskning og de medisinske og fremskrittene som vil komme derfra (jamfør Høybråten og Bush). Og jeg kan ikke forstå hvorfor forskningsjournalister skulle være de eneste journalister uten meninger. En forskningsjournalistikk uten meninger blir en meningsløs forskningsjournalistikk, som underkommuniserer hvor viktig forskningen er, både for samfunnet og for den enkelte.