Den såkalte Distriktskommisjonen har lagt fram en treffende beskrivelse av distriktspolitikkens sammenbrudd denne uka. Kommisjonen viser at det legges stadig mindre vekt på distriktshensyn og regionale hensyn i den «store politikken» og at de distriktspolitiske tiltak som fortsatt er lov i et EØS-styrt Norge ikke blir brukt. Dette er en helt korrekt konklusjon, og slik har Åslaug Haga rett når hun sier at kommisjonen slakter regjeringa og avisa Nationen rett i at kritikken saklig sett rammer Arbeiderpartiet hardest. Kommisjonens forslag til løsning – å gi mer politisk makt til regionale og lokale nivåer – er derimot langt mer luftig. Årsaken til det er enkel: Markedsløsninger fører uunngåelig til sentralisering. Det er bare ett næringsområde det i prinsippet er mer bedriftsøkonomisk lønnsomt å drive i utkanten enn i sentrale områder: Turisme. Geirangerfjorden og Nordkapp kan ikke flyttes til Oslo. Ikke en gang landbruk er en lønnsom distriktsnæring i Norge. Når jordbruket nå skal innlemmes i den internasjonale frihandelen får vi nok se at bare storskalalandbruk og produksjon av julestjerner og slangeagurker i bynære områder vil overleve. Hvis sentraliseringa skal bremses, må derfor markedet settes ut av spill. Det verken kan eller vil Distriktskommisjonen gjøre.