En norsk personbil kjører gjennomsnittlig 3,7 mil hver dag. I byområder overstiger hastigheten svært sjelden 80 km/t, for det meste er den langt lavere. Elektriske biler med tilstrekkelig motorkraft og rekkevidde for bykjøring har de siste 15 år vært tilgjengelige fra flere leverandører. Og publikum er positive til disse stillegående og utslippsfrie kjøretøyene. Likevel er antallet elbiler på norske veier ennå under én promille av 1,9 millioner personbiler totalt. For elbil (og mange andre nye produkter) er etterspørsel fra markedet aleine ikke tilstrekkelig til å få produktet over den kneika som må passeres for det kan overleve og vokse av seg selv – uansett hvor godt det er for brukere og samfunn. Og produksjon i liten skala er dyrt per enhet, noe som forverrer situasjonen. Det trengs derfor offentlig drahjelp i en startfase, både med penger, organisatorisk og politisk støtte. Norske myndigheter har gjort følgende: Elbiler er fritatt for moms, engangsavgift og årsavgift, de kjører gratis gjennom bomringer, de kan parkere gratis på offentlige parkeringsplasser og de har rett til å kjøre i kollektivfelt. Dette er bra, men likevel ikke tilstrekkelig. For målet burde være langt mer ærgjerrig – la oss antyde at fem prosent av personbiltrafikken i en støy- og forurensingsplaget by som Oslo burde kunne være elektrisk innen fem år. Jeg vil her legge fram et detaljert forslag for hvordan noe slikt kan bli mulig. Det bygger på to pillarer:1. Erkjennelse av at folk i dagens situasjon er mer villige til å leie enn å kjøpe elbiler2. Utstrakt bruk av tilgjengelig informasjons- og kommunikasjonsteknologi (IKT)En av grunnene til den trege veksten i bruk av elbil er en feialktig strategi fra produsentene om å selge slike biler til folk i stedet for å satse på utleie. De færreste vil betale 180.000 kroner for et kjøretøy hvor bruktprisen er usikker, hvor teknologien er uvant, og hvor de kanskje allerede har den økonomiske belastningen med lån og utgifter på en ordinær personbil. Man bør derfor i stedet organisere bildelingssystemer for elbil i større byer. Man kjøper ikke bil, men betaler en pris per kilometer og time for kjøringen. Fordi mange brukere deler relativt få biler, blir utgiftene lavere enn ved å eie egen bil. Brukerne får ikke bare billigere bilhold, de slipper også å bekymre seg om vedlikehold. Dette settes bort til et eller flere firmaer som bildelingsordningen har avtale med.