Jacques Derrida er nok mest kjent som opphavsmannen til dekonstruksjonen innen litteraturvitenskapen og lingvistikken: En litterær lese- og tenkemåte som har dominert humaniorafagene de siste tretti årene. En lese- og tenkemåte som leter etter mening i tekstens meningsløse gliper, eller i tekstens meningsmotsetninger. Som alltid finnes. Som tekstens forfatter, hvem enn det måtte være, ikke rår over. Ikke kan rå over. En lese- og tenkemåte som er, som det heter, både elsket og hatet. Teorien utgjorde i sin tid et paradigmeskifte i moderne lesehistorie, og utløste, som alle paradigmer, et skred av bokutgivelser, om og omkring fenomenet - den lingvistiske, eller om du vil; språklige vendingen i vitenskapen. Bøker med titler som «Deconstruction in America, From the New Criticism to Deconstruction: The Reception of Structuralism and Post-Structuralism» og «The Linguistic Moment» og så videre.