Onsdag 6. oktober trykker Klassekampen enda en anmeldelse ført i pennen av hovedfagsstudent Morten Auklend. Men hvilken bok har han egentlig anmeldt her? I kolofonen har boka norsk tittel, og tilskrives forlaget Gyldendal 2004: «Dere skal merke vår hastighet», av Dave Eggers. Oversetterens navn er ikke nevnt. Det siteres fra den gode, norske teksten, og man kunne tro at Auklend bare hadde gjort som anmeldere flest: Overså oss – oversetterne. Hadde det ikke vært for den høyst merkverdige avslutningen av anmeldelsen: «Men i min bok er Eggers en forfatter det kanskje ikke var nødvendig å oversette. Han lar seg utmerket lese på originalspråket».Ja, hvilken forfatter gjør ikke det? Bare man kan språket. Mener Auklend at bøker ikke bør oversettes? Jeg leser alle bøker jeg oversetter på originalspråket. Poenget med å oversette er jo å tilgjengeliggjøre bøker for dem som ikke tar seg bryet med å lære alle språk, men likevel vil lese god litteratur fra andre andedammer. Og ikke minst for dem som innrømmer at de ikke er så all verdens gode i de språkene de «kan». For lett er det ikke, heller ikke for en profesjonell leser, som for eksempel meg. Du verden så mange ganger jeg må bruke ordbøker og gjøre omfattende undersøkelser for å finne brukbare norske ord – langt flere undersøkelser enn jeg ville tatt bryet med om jeg bare leste boka. Det var først da jeg begynte å oversette for alvor – blant annet den lettleste Eggers («Et forbløffende talentfullt...») ? at jeg skjønte hvor lite engelsk jeg kan utenat.«I min bok», sier altså Auklend. Ja, hva slags bok er nå det? Kanskje det er en uforstandig, liten snobbebok? Et aldri så lite skrytealbum? Han leste jo tydeligvis boka på norsk – hvorfor det? Hadde han lest den på begge språk? Ja, da ble det kanskje litt mye, og den norske boka kunne virke overflødig. Men på den annen side kunne han jo nettopp med en slik bagasje ha kommet med noen refleksjoner rundt den strevsomme, underbetalte, livsviktige og oversette prosessen det er å oversette. Det ville krevet forstand. Men i aller minste fall kunne han ha nevnt navnet på den som hadde skrevet boka på norsk: Hege Mehren.