I gamle dager var det aldri snakk om noe så avansert som «konsekvensanalyse». Man tok ganske enkelt for gitt at eksempelvis manglende vedlikehold ville få fatale følger. Derfor sørget man for jevnlig oppussing samt de nødvendige reparasjoner. I vår opplyste tid forfaller svært mye omkring oss, så som skoler, kulturminnesmerker og annet vel verd å ta vare på, fordi utgifter til vedlikehold ikke lenger inngår i budsjettene. Hvorpå folk skriker opp over elendigheten. Det siste ramaskriket kommer fra geistlig hold. Rundt om i vårt grisgrendte land forfaller kirker fra 1100-tallet og frem til våre dager, de som da ikke alt er brent ned til grunnen på grunn av manglende brannsikring. At kristenfolket mister sine gudshus interesserer vel de troende ateister i Klassekampen midt i ryggen. Men de vil nok gråte en skvett hver gang et av disse kulturbyggene går til grunne. Det mest omtalte er Oslo Domkirke. I dette tilfellet ble man var konsekvensene i seneste laget men i 2001 foretok man raskt en analyse. Tre millioner ville det koste å restaurere kirken det året. Tre-fire år frem i tiden ville det koste 30 millioner. Der står vi i dag, og i morgen? Da blir det vel så rent uoverkommelig dyrt at det lønner seg å rive de sørgelige rester og overlate til byens store velgjører Olaf Thon å bebygge tomten. Da kronprinsparet skulle formæles – som det heter i rojale kretser – satte man i gang en frenetisk aksjon for å få Domkirken i noenlunde presentabel stand. Det var vel nærmest en kosmetisk operasjon, for dagen før det celebre bryllupet datt en murstein ned fra taket og landet i midtgangen. Tenk om så var skjedd dagen etter, idet kronprinsparet skred oppover kirkegulvet og bruden hadde fått steinen i hodet. Det skulle tatt seg ut! Da ville det blitt begravelse og ikke bryllup.