Venstresida har de senere årene ofte beklaget seg over arbeideridentiteten som forsvant. Det er avgjørende for den nye venstresida at vi ikke forsøker å «finne igjen» den tapte arbeideridentiteten, men at vi lager en klassekamp som er grunnlagt i vår egen virkelighet. En nødvendig del av det er at vi gir opp tanken om en felles kulturell sjøloppfatning, eller identitet, for arbeiderklassen. Venstresida i Norge har en teorimatrise som er basert på følgende virkelighet: En mann, en kvinne og to barn bor sammen i en kjernefamilie. De er etnisk norske og heteroseksuelle, men det sier vi ikke, for det er en selvfølge. Mannen jobber på en møbelfabrikk der han selger arbeidskrafta si i åtte timer. Fire får han betalt for, fire tar kapitalisten verdiene av. Han jobber ikke hjemme. Kvinnen jobber deltid på sjukehuset i seks timer hver dag og fire timer hjemme. Hun får smårusk i lønn på sykehuset, og ingenting for det hun gjør hjemme, fordi hun «egentlig» er husmor. Hvor de verdiene hun skaper som hun ikke får selv går, er fortsatt litt uvisst, men vi tror mannen og kapitalisten deler dem. Siden det er litt vanskelig snakker vi ikke så mye om det. Vi fortsetter å snakke om mannen på fabrikken i stedet, for da blir alt så mye lettere å forstå. Vi forteller ikke denne historien fordi vi ønsker å være heterosexistiske, etnosentriske eller mannssjåvinister. Vi forteller den fordi det er den vi har hørt selv, og fordi det er dette vi tenker når vi sier «arbeiderklassen». Etterpå, når vi har forklart hvordan verden henger sammen med eksemplet over, passer vi på å understreke at arbeiderklassen er så mye forskjellig, og de fleste av oss er en del av arbeiderklassen. Og så sier vi: det er viktig at alle føler seg som en del av arbeiderklassen, at dere har klasseidentitet, fordi klasseidentiteten er det viktigste grunnlaget for klassekampen. Det er ikke bare lesbiske Sayneb fra Eritrea som ikke føler seg hjemme i den norske venstresidas fortelling om arbeiderklassen. Jeg vil påstå at de aller fleste av oss på en eller annen måte føler seg fremmedgjort av denne historien, fordi den ikke handler om oss. Det er et problem i seg selv, men det virkelig store problemet oppstår idet vi avkrever en klasseidentitet av folk på dette grunnlaget, og «sorry, men jeg er homo» ikke aksepteres som svar. Vi har hatt en klassekamp i Norge som har som har ført til mange store seire. De viktigste av disse er en trygg velferdsstat og et forholdsvis lovbeskyttet arbeidsliv, som nå er under angrep. I kjølvannet av, og parallelt med, denne kampen har vi hatt folkelige bevegelser som har kjempet fram retten til å være annerledes. Med velferdsstaten som økonomisk fundament har også folk i arbeiderklassen fått større frihet til å velge levesett uavhengig av familien, en mulighet som tidligere var forbeholdt ytterst få i borgerskapet. Dette har ført til at vi i dag har veldig forskjellige sjøloppfatninger og primæridentiteter innafor arbeiderklassen. I tillegg har innvandringa til Norge skapt enda flere grupper av mennesker som opplever det å være en del av den norske arbeiderklassen grunnleggende forskjellig fra Ola industriarbeider. Å være annerledes i vårt samfunn er i prinsippet noe de fleste er. En klassekamp som baserer seg på at alle skal identifisere seg med en stereotyp arbeider er en kamp som har veldig vanskelig for å åpne for et mangfold av selvforståelser. Den identitetsbaserte kampen tar i bruk en stereotyp som «alle» kjenner igjen for å beskrive et interessefellesskap. Denne stereotypen vil til enhver tid være den mest dominerende i gruppen. Eksempler på dette fra vår bevegelses historie er husmoren som stereotyp i kvinnekampen og industriarbeideren som stereotyp i klassekampen. Det at svært få av dagens kvinner og arbeidere kjenner seg direkte igjen i disse stereotypene er et alvorlig problem for kvinnekampen og klassekampen. Svaret på denne utfordringen er ikke å skaffe til veie en mer tidskorrekt identitetsstereotyp, men heller å utfordre den tradisjonelle kulturelle identiteten som eneste mulige grunnlag for disse kampene. For klassekampen betyr dette å innse at den tradisjonelle arbeideridentiteten som kulturell identitet ikke fungerer for dagens heterogene arbeiderklasse. Medlemsmassen i Hotell og Restaurantarbeiderforbundet er atskillig mer brokete enn den arbeiderklassen venstresida snakker om. Den er langt mer svart, feminin og homoseksuell enn LO-ledelsen innser. Venstresidas budskap trenger å bli svartere, mer feministisk og skeivt. Det betyr ikke at vår nye fanebærer skal være en transseksuell prostituert fra Argentina, men derimot at vi må slutte å fortelle bare én historie. Vi er nødt til å fortelle historier om mange forskjellige medlemmer av arbeiderklassen. Vi må bli mer virkelighetsnære, og kreve av oss selv at vi forteller om enkeltmennesker når vi snakker om klassekamp. Vi skal fortelle om den alt for lave lønna til Nadia som er stuepike, og godta at rasisme også blir en del av historien. Det gjør den lettere å forstå, fordi det er i samsvar med virkeligheten. Det er også mulig å godta at Janne mistet jobben på sosialkontoret på grunn av nedskjæringer, og at hun var den første som fikk fyken fordi hun er lesbisk. Å ta høyde for virkelige opplevelser i fortellinga om klasser og klassekamp er ikke kompliserende, det gjør fortellingen mer troverdig. Men like viktig er det at vi ikke forteller den samme historien hver gang, og dermed skaper en ny ekskluderende fortelling. Det går ikke an å snakke til alle i samme historie. Derfor må vi fortelle flere historier for å nå forskjellige deler av arbeiderklassen. Disse historiene illustrerer alle det eneste vi har til felles som klasse, nemlig at det vi blir utsatt for er en urettferdig utbytting som gjør at vi blir fattigere, og de, overklassen, blir rikere. Vi må være en bevegelse som kompromissløst setter politisk agenda foran selvforståelse – for det er det eneste vi faktisk har til felles.