Arnold Schoenberg mente at en gang i framtida ville folk plystre musikken hans på gata. Han tok feil.

Jeg føler meg ganske gammeldags her jeg sitter og skal skrive noe om ny musikk. Foranledningen er Ultimafestivalen som finner sted i Oslo mellom den 3. og 17. oktober, en festival, som ser det som sin oppgave å «presentere det nye og uhørte». Det vil med andre ord si musikk som klinger ny i motsetning til bare nylaget, og den klinger selvsagt helt annerledes enn den klassiske musikken. Ny er med andre ord en kvalitetsbetegnelse. I ny musikk skal det uhørte få klinge ut i ekstrem grad. I hvert fall var det slik en gang i det forrige århundret. Den nye musikkens talsmann fremfor noen, filosofen Theodor Adorno, skriver om den nye musikken i 1960: «Forandringene som har funnet sted innenfor musikken, er ikke rett og slett et spørsmål om verkenes stil, innhold eller karakter. Man kan ikke sammenligne med tidligere innovasjoner som Mannheimskolen, Wienerklassisismen eller Wagner.» Med andre ord er ny musikk en form for musikk som bryter radikalt med all tidligere musikk der den oppstod på begynnelsen av 1900-tallet, primært med noen av Arnold Schoenbergs (1874-1951) verker fra før første verdenskrig. Og siden den gang har den stadig prøvd å bryte med seg selv for dermed å bli enda nyere. Den nye musikken er, hvis den fremdeles finnes, snaut hundre år gammel.