Jeg er vitne til folkemasser i Berlins gater. Protesterer de mot NDP? Det nasjonalsosialistisk inspirerte partiets oppslutning på ca ti prosent i de lokale valgene i Sachsen? Niks. Det er Berlin Maraton 26. september: En av verdens største løpetilstelninger. 36.193 løpere pluss 14.000 skatere legger bak seg en distanse på 42.195 meter. Berlin Maraton er en av den nye hovedstadens store nærings- og imagesatsinger. En million tilskuere sentralt plassert ved turistiske high lights, live-overføring på riksdekkende tv-kanaler. Inntekt: Over 170 millioner kroner. Berlin-avisene er fulle av filosofiske og poetiske refleksjoner over løpingens vesen og filosofi, løpernes evner til å overvinne sine begrensninger, sette seg ambisiøse mål, ja, som selve meningen med livet. Bivirkninger: Hvert år noen dødsofre viss indre organer ikke tåler byrden av de sportslige ambisjoner. Langs hele strekningen – særlig den siste tredelen – faller folk sammen med uutholdelige kramper i assorterte benmuskler, de besvimer, kaster opp og bryter sammen i krampegråt. Neste år står de på startstreken igjen. Moralsk panikk, bekymringsmeldinger eller analyser av hva denne massehysterien eller viljen til å sprenge seg selv, kan være et symptom på, hva denne populariteten eventuelt sier om menneskenes tilstand, er fullstendig fraværende. Ikke slik å forstå at jeg har en sådan analyse liggende, men det er jo forunderlig at denne form for populærkultur på uforklarlig vis har klart å unndra seg den kritiske journalismens ellers så årvåkne penn når det gjelder stigmatiseringen av populærkulturelle fenomener. Det være seg reality-tv, medienes nærhetsideologi, seksualisering eller siste hit: Kirurgi-tv. Kritisk journalistikk må presses hardt før de innrømmer populærkulturen – eller det majoriteten liker å høre på, se på og lese – noen som helst fruktbare potensialer. Svært ofte tolkes diverse populære medieformater som et symptom på forfall i den offentlige kulturen, felles moralverdier og dalende politisk engasjement. Mediene burde heller fylles med saklig opplysning. Særlig prioritert er terror, krig, sult og allmenn urettferdighet. Dette i motsetning til det forkastelige i å tilby og konsumere intimsåper, glo på bilder av vakre eller seksuelt utfordrende mennesker eller måpe over fettsugingens uappetittlige univers. Det er som om det er forbundet med en spesifikk form for skam som vestlig, hvit og dermed relativt rikt og overbeskyttet individ, ikke konstant å tenke på, samtale om og skrive om verdens urettferdighet og skeive maktfordeling. Er du opptatt av samtidas populære kultur bør det være i et ideologikritisk perspektiv. Det innebærer som regel å gjøre oppmerksom på stereotypier, telle maktfordelingen mellom kvinner og menn og vurdere effekten på unge mennesker – i særdeleshet unge jenter. Men det går kanskje an å stille andre spørsmål også. Ta tidas interesse for fettsuging og fascinasjonen av lyden av knuste neseben, blod og hovne ansikter. Den plastiske kirurgiens hovedklientell som har råd til sine kroppskorreksjoner, foretar dette i diskresjon, kanskje med en liten «ferie» til Drammen eller London. Andre kan bare drømme om å vinne i skjønnhetens bingolotto ved deltakelse på tv der de offentlig stiller sin skam og sine hemmelige lengsler til skue. Det er ofte et klassespørsmål hvem som bør skjemmes over hva. Det er for eksempel ikke vanlig å bli bedt om å skamme seg over å konsumere opera eller henge på kunstutstillinger, selv om hovedparten av innholdet er rimelig stereotypt, fullt av klisjeer og forutsigelig – også der.