Forrige søndag ruslet jeg forventningsfull ut i høstsola. Jeg hadde brukt formiddagen til å lese gjennom avisene som hadde hopet seg opp de siste dagene, og blant annet hadde jeg lest flere positive omtaler av det nye feministiske tidsskriftet «Fett». Nå ville jeg ut og skaffe meg et eksemplar. I kiosken borti gata spurte jeg med smil og forventning «selger dere 'Fett', det nye feministmagasinet?». Damen bak disken kikket forvirret på meg: «Hvaforno'?». Det samme gjentok seg på den lokale 7-eleven. Jeg gikk hjemmefra i den naive tro at «alle» selvsagt hadde hørt om det nye tidsskriftet som hadde fått så mye og fin oppmerksomhet. Men jeg ble minnet på at feminisme fortsatt er noe for de få interesserte. Politisk og religiøst engasjerte mennesker er ofte opptatt av å posisjonere seg i forhold til andres standpunkter. Gjennom å markere avstand til konkrete posisjoner eller personer kan en plassere seg selv i det politiske eller religiøse landskapet. Standpunkter en ikke vil bli identifisert med etableres som negative motsatser til eget ståsted. De siste ukene antar jeg – eller håper? ? at mange Frp-ere har sagt «selv om jeg stemmer Fremskrittspartiet, er jeg ikke enig i Hagens nedsettende utsagn om muslimer». Blant moderate, folkekirkelige kristne har det i flere år vært en etablert øvelse å markere avstand til Den norske kirkes offisielle syn på homofilt samboerskap; «Jo da, jeg er kristen, men jeg er uenig i Kirkas fordømmende syn på homofile».På samme måte er «Jeg er selvsagt for likestilling, men jeg er ikke feminist, altså» et velkjent utsagn. Begrepet feminist er for mange en negativ motsats som det er viktig å markere avstand til. Og selv de av oss som med stor selvfølge omtaler oss som feminister, kan iblant kjenne behov for å avklare «hva slags» feminist en er ved å markere avstand til standpunkter en er uenige i: «Jo da, jeg er selvsagt feminist, men jeg mener ikke at –» Redaktørene i «Fett» har uttalt at de ikke er opptatt av å spørre hva slags feminist folk er. Nedsettende merkelapper av typen «gammel-feminist» eller «tabloid-feminist» er bannlyst. Det lyder klokt. Flere av temaene som tas opp i det første nummeret er da også egnet til å skape felles feministisk harme, som artikkelen om kjønnslemlestelse av unge jenter i Norge. Samtidig er det ikke tvil om at ulike interessefelt og teoretiske perspektiver gjør at feminister er opptatt av forskjellige ting. Det er trolig en fordel heller enn en ulempe. Selv synes jeg for tiden, hvis jeg holder meg til den norske konteksten, at heteronormativiteten er det mest plagsomme. Heteroseksualitet tas for gitt og framstår gjennomgående som en selvfølge og ikke minst som ideal. Reklame, filmer, aviser og fjernsynsprogrammer gir et massivt, heteronormativt inntrykk. I sommer var det for eksempel en kampanje langs norske veier for bruk av bilbelte. Bildene viste mennesker som bryr seg om hverandre. De refererte kun til den heteroseksuelle kjernefamilie. I alle fall langs de veiene jeg kjørte. Reklameplakatene for lån og sparing i bankenes vinduer følger samme mal. Jeg har foreløpig ikke sett bilder av et nyforelsket par av to damer eller to menn, smile henrykt over gunstige lånebetingelser til alle som går forbi. Og da Dagsavisen nylig hadde en gjennomgang av litteraturhistoriens ti beste fortellinger om kjærlighet, handlet alle tekstene om heteroseksuell kjærlighet. Selvfølgelig. Selvfølgelig?