Borgerlige kritikere av de forhenværende sosialistiske systemene har stor glede av å harselere over «sentralkomiteene» i de statsbærende partiene. Som forhenværende ml-er må jeg gi dem rett i mye av kritikken. Slike organer har, i tillegg til å være udemokratiske – eller til og med livsfarlige for folk som uttrykte uenighet med dem – vedtatt de mest vanvittige pålegg («direktiv») om hva som skulle gjøres i de samfunn de bestemte over. Et eksempel er «Det store spranget» i Kina 1958, som blant annet resulterte i at folk sto i bakgården og smeltet om sine kjøkkenredskaper, for «alle skulle lage stål». Og folk ble pålagt å drive landbruk på nye og «revolusjonerende» måter. De få edruelige som torde å advare mot planene ble sparket. «Spranget» utvikla seg til en katastrofe. Millioner sultet i hjel. Så langt har Per Egil Hegge og likesinnede gode poenger. Men hva med å anvende det samme kritiske blikk på «de ledende organer» i kapitalistiske land?