Trond Andresen får det til å høres ut som om jeg den 16. september ga en framstilling av Klassekampens historie fra perioden 1997, tiden for redaktørers fall. Det er å ta hardt i. Mitt utgangspunkt var at Julie Kristeva fikk Holbergprisen – svært gledelig (i noens øyne) og ikke mindre overraskende. Et poeng i kommentaren var at Eivind Røssaak trykket et intervju med henne den gangen han var kulturredaktør i Klassekampen, og at det vakte stor irritasjon i indre leserkretser. Blant annet hos Andresen, kan det virke rimelig å anta etter det han skriver. Andresen benytter anledningen til å komme med en aldri så liten belæring om konfliktens kronologi. Jeg bukker og neier. Så er det sagt noe om konflikten. Det finnes flere versjoner enn hans. Dette er en konflikt som det vil bli skrevet en del om før eller siden. Klassekampen burde kanskje gjøre det snart? Mange av Klassekampens yngre og senere tilkomme lesere er nysgjerrige på hva som skjedde. At flere av reaksjonene mot Røssaak den gangen delvis uttrykte en sterk anti-intellektualisme, er jeg ikke i tvil om. Anti-intellektualismen er en lang og traurig del av ml-bevegelsens historie. Men at denne konflikten bare kan kokes ned til et spørsmål om anti-intellektualisme, er mer tvilsomt. Det er uansett påfallende at Andresen stadig ikke kan nevne Røssaak uten å benytte ord som «sekterisk» og «jålete». Sterke ord. Og er man – som meg – begeistret for Kristevas skrifter, kvalifiserer det til betegnelsen «nesegrus». For flere utenforstående lesere av Klassekampen virket det den gangen, i 1997, lite sannsynlig at Klassekampen skulle overleve krisen som en avis for flere enn sekten. At Klassekampen på sikt skulle komme så styrket ut av krisen, må betegnes som et lite under – i den grad undere er basert på hardt, målrettet arbeid (noen vil kalle det snuoperasjon, men å sammenlikne Klassekampen med en oljerigg blir litt drøyt). Selvsagt var dette mulig fordi den virkeligheten andre aviser ikke skriver om, stadig var der og trengte å bli beskrevet. Klassekampen er ikke lenger en partiavis, men en åpen avis, liberal, det går an å føre mange slags diskusjoner, ikke alltid med de rette standpunktene. Det er mer avslappet; ikke alt er dødseriøst, ikke hele tida. Det er en avis med en kulturkritisk og radikal journalistikk man knapt skulle tro var mulig gitt de knappe ressursene (selv om det er åpenbart at forbedringspotensialet er der). Det har gjort den unik og interessant for mange som ikke ville drømme om å kjøpe avisa for noen år siden.