I forrige uke var jeg på en konsert sammen med tre venner. Jeg kjente litt til kunstneren (han driver primært med film, tror jeg), men visste ingenting om hva han drev med, sånn rent musikalsk. Jeg visste at han spilte med en duo og at han er svak for «performance» og slike ting. Nå ja. Saken er: Jeg tror jeg er en nokså tolerant fyr. Det vil si, jeg vet hva jeg liker og ikke liker, og av og til forsøker jeg å begrunne det så godt det lar seg gjøre, det er ikke det. Og jeg blir sjelden provosert og forbannet og satt ut, men denne kvelden tok kaka. Det som ble framført oppå scenen var rett og slett noe av det dårligste jeg har sett i hele mitt liv, og jeg har sett min del av nå-teiper-jeg-meg-fast-til-veggen-og kaller-det-performance-type performance. Jeg skal ikke gå i detaljer siden dette ikke skal handle om han gutten med den slette konserten, men om andre ting. Likevel; jeg våger å påstå at avantgardistisk inspirert kunst, når den framstår som mest retningsløs og tussete, feiler på flere punkter. En av de største farene ved å bedrive kunst som lener seg på avantgardetradisjonen, er å tro 1) at bare man vektlegger prosessen nok og halvveis klarer å lire av seg noen fraser man har lært på kunstskolen, så er vi andre nødt til å godta det som gyldig, og 2) at man ved å dra med seg soveromsvåset sitt opp på en scene (altså sette inn tulleriet i en kontekst der den krever å bli betraktet som kunstnerisk), så slipper man å forholde seg til en tradisjon, en utvikling og et perspektiv som historisk og moralsk bør prege et arbeid. Da Duchamp dro pissoaret sitt inn på et galleri og dadaistene skrev e gh me mj .. iellsb b dol qwe lj hyg esheyutp, så fungerte det på flere plan. For det første løsrev man kunstverket fra å være et objekt, for det andre dreide dette seg om politiserte angrep på en institusjon som var stivnet i sitt eget estetiske diktatur. Alt vel. Kjempefint. I essayet «The aesthetics of silence» skriver Susan Sontag om modernitetens streben etter erkjennelse gjennom en konsekvent og nærmest manisk dyrking av negativer; Rimbaud og Mallarme, den klassiske avantgarden, Picasso og Braques kubistiske eksperimenter, Becketts reduksjon etc. Hun skisserer opp et landskap der stillheten, tausheten og bortvendingen fra kunstverket er like viktige elementer i kunstdannelsen som de klassiske; inspirasjon, originalitet, konstruktivitet. Altså, over et århundres fokus på det destruktive som fremste forutsetning for konstruksjon. Hvordan kan vi forvente oss noe annet enn en drøss med slett kunst som sveiseblindt tror å dyrke disse negativene, men som i virkeligheten knapt forstår hva disse ordene betyr, langt mindre at alle nivåene og graderinger i et kunstverk må behandles dypt alvorlig, på skikkelig vis?