Det er sikkert mulig å diskutere både den gamle og den nye bokbransjeavtalen og de store aktørenes bruk av den. Men prinsipielt handler kampen mellom bokbransjen og Konkurransetilsynet om «kryss-subsidiering». Dette håpløse ordet beskriver økonomiske ordninger der overskudd fra en del av en virksomhet brukes til å subsidiere deler av virksomheten som går mindre bra. Offentlig styrt kryss-subsidiering kan etableres gjennom offentlige monopolordninger eller gjennom avtaler som begrenser konkurranse. Dette er et enkelt og effektivt system som på mange samfunnsområder har fungert utmerket i over 100 år. Men både offentlige monopoler og begrensning av konkurranse er prinsipielt forbudt ifølge både EØS-direktiver og andre regler. Markedstilhengere vil stanse all form for offentlig styrt kryss-subsidiering – enten ved å forby avtaler, som i bokbransjen, eller ved å oppheve monopolene, som i Posten. Bokbransjeavtalene bidrar først og fremst til at kjøpere av Harry Potter, Fedon Lindberg og Anne Holt subsidierer viktige fagbøker, moderne lyrikk og andre upopulære sjangre. Det tåler de godt. Alternativet er at Potter selges til dumpingpris på Rema og at fortjenesten tilfaller Odd Reitan, noe som til tross for hans årlige pianoopptreden på kjedens personalfest vil ha begrenset kulturpolitisk betydning. På liknende vis er det med posttjenester. I dag koster det like mye å sende et brev over gata i hovedstaden som det koster å sende brevet fra Oslo til Kirkenes. Dette avspeiler naturligvis ikke de «reelle kostnader» ved tjenestene, men betyr at postkunder i Oslo subsidierer postkunder i Kirkenes. Det har oslofolk tålt siden postvesenet ble etablert. Men nå tar ordningen likevel slutt. Når Posten mister monopolet om et par år, vil det dukke opp selskaper som bare sender brev i Oslo-området og som derfor kan ta lavere pris. For å møte denne konkurransen, har Posten bedt om at enhetsportoen avvikles. Alternativet er økte statlige bevilgninger til virksomheten i grisgrendte strøk. Slikt kalles «synliggjøring av kostnader». Men dermed må «posttjenester» hver høst konkurrere med utgifter til gamle og syke når statsbudsjettet skal vedtas. En slik kamp er Posten nødt til å tape, og resultatet vil bli som i telesektoren der kunder i distriktene i dag subsidierer storbyene – i den grad de i det hele tatt tilbys teletjenester. Mens markedsliberalistene er svært opptatt av å bekjempe kryss-subsidiering i offentlig sektor, lukker de effektivt øynene for det samme fenomenet i privat næringsliv. Kryss-subsidiering brukes særlig når en aktør vil etablere seg i et nytt område eller når det drives priskrig. Det skjer for eksempel når kafekjeden Starbucks åpner ti nye, og i starten svært ulønnsomme, kaffebarer i et område for å knuse all motstand. Og når aviskongen Rupert Murdoch selger The Times til underpris i årevis for å kaldkvele konkurrentene.