I og med at denne artikkelserie handler om mitt ambivalente forhold til den verdensberømte arkitekten Le Corbusier, en av funksjonalismens superstars, skal jeg nøye meg med å opplyse at jeg hiket videre fra Marseille – hvor jeg sommeren 1956 besøkte hans oppsiktsvekkende betongskyskraper Unité de´habitation – langs Rivieraen til Nord-Italia, som også kunne by på minneverdige arkitekturopplevelser, og opp gjennom Sveits, Corbs fødeland. Og der, mens jeg sto ved veikanten og viftet tålmodig med tommelen, skjedde det. En Volvo med norske nummerskilt stanset, en bildør åpnet seg, og snart satt jeg komfortabelt i baksetet og konverserte med et hyggelig ektepar fra Gjøvik. Hun var hjemmeværende husmor, han arbeidet som bygningsingeniør, og da jeg sjenert tilsto at jeg drømte om å bli arkitekt, men ikke hadde artium, kun rasken, pluss et års læretid på et arkitektkontor, visste den kloke ingeniøren hva jeg måtte gjøre.