Den andre Irak-krigen
Gisler blir stilt til skue i oransje kjeledresser for å minne oss om Guantánamo-bukta. Kidnappere krever at kvinner som holdes fanget av amerikanerne skal løslates. Kvinner? Men det er bare et par damer igjen, og de er «Dr. Bakterie» og «Dr. Miltbrann».Det er Abu Ghraib de snakker om. Abu Ghraib? Noen som husker fengselet i Abu Ghraib? Husker du de små skitne bildene? Ingen grunn til bekymring. Det var ikke det Amerika George Bush kjente igjen, og dessuten straffer vi de sorte fårene, gjør vi ikke? Men arabere glemmer ikke så lett. Det var en libanesisk kvinne, Samia Melki, som først forsto hva bildene fra Abu Ghraib virkelig betydde for den arabiske verdenen. Den nakne irakeren, med kroppen smurt inn med ekskrementer, med ryggen til kamera, armene utstrakt foran den barske blonde amerikaneren som holder en kjepp, bar i seg «all dramatikken og de kontrasterende fargene i et Caravaggio-maleri», skrev hun i Counterpunch. Den beste barokk-kunsten inviterer tilskueren til å bli en del av kunstverket. «Tvunget til å gå på en rett linje med bena på tvers, med overkroppen noe vridd og armene strukket ut for å få balanse, strekker den irakiske fangens mørke kropp seg, fremhevet av ekskrementer og dårlig belysning, i formen av et krusifiks. Mens han utsondrer en stolthet som lenge har vært nektet ham, lider araberen for verdens synder».Jeg frykter også at dette er bare en liten del av lidelsene som har holdt på i Abu Ghraib. For hva skjedde med alle disse video-opptakene som medlemmer av Kongressen fikk lov til å se på i hemmelighet, og som vi – offentligheten – ikke fikk tillatelse til å se? Hvorfor har vi plutselig glemt Abu Ghraib?
Du må være abonnent for å lese denne artikkelen
Allerede abonnent? Logg inn