«Jeg mener jo at en av de største ulykker og hindre for å løse krisen, er byantikvarens og Riksantikvarens makt». Det sa Olav Thon til Aftenposten for seks år siden da han raste over manglende spillerom for bygge i Oslo. Det var boligkrise i Oslo. Thon hadde løsningen: «de antikvariske myndigheters innflytelse må reduseres vesentlig». Nå ser det ut som han har lyktes. På Grønland i Oslos østlige strøk står leiesoldatene hans og hakker på restene etter bydelens tre hundre år gamle historie. Oslo har i løpet av sin over tusen år gamle historie opplevd flere tragedier – bybranner, tvangsflytting, jappetiden og gravemaskiner rusa på riving – men i moderne tid er det lite som kan måle seg med Olav Thon. Synderegisteret er langt. Her er noen få eksempler som den Oslo-kjente eller besøkende straks vil dra kjensel på: Hotel Opera, Storo Storsenter, Pilestredet Park, Ødeleggelsen av Gamle Major og ikke minst drapet på rockescenen Sentrum Scene. «Du har råd til å ødelegge Sentrum Scene, Olav. Du er styrtrik og har snart kjøpt opp hele byen, startet butikker og hoteller og restauranter og alt annet – nå kan du tenke en litt annerledes tanke denne gangen» ba Dagbladet-journalisten Tom Stalsberg på sine knær. Men Olav er ikke den som lett gir bort nåde. Eller tenker anderledes. Øyvind Myrvold, styreformann i Samlet Norsk Rock kalte det «et eksempel på hvordan de rike gjør oss fattigere» da han ga bort nøklene til Oslos vakreste rocke-eventyr. Tre år etter at Thon hadde lovet å knuse byantikvarens makt – altså i 2001 – sto jeg sammen med kulturhistorikeren Truls Aslaksby utenfor Grønlands eldste hus. Han var bare trist:«Tenk at deler av nettopp dette huset er kanskje tre hundre år gammel. Formen på huset er nesten helt lik slik det var da det ble bygget på 1600-tallet». Kvartalet mellom Tøyengata og Tøyenbekken var et av de siste stedene i Oslo hvor man kunne se byens naturlige utvikling. Først gårdshuset og låven. Deretter ble jorda delt opp, og små trehus ble bygd oppover Tøyengata. Hvis man legger øret sitt inntil en av husveggene langs Tøyengata, kan den fortelle mange historier. På det meste bodde det over tjue mennesker i hvert hus. Olav Thon var nemlig ikke byens første boligspekulant; på grunn av den store tilflyttingen til byen på 1800-tallet delte gårdeierne rommene opp i mindre enheter slik at de kunne tjene mest mulig penger på minst mulig areal. Høres det kjent ut, Thon?