NRKs Kulturnytt sprengte en liten bombe onsdag morgen. Slik det gjerne er med kulturnyheter, gikk eksplosjonen ganske ubemerket hen for de fleste. Men i går uttrykte altså «flere filmkritikere» Kulturnytt hadde snakket med, sin sterke misnøye med sine egne avisers kulturredaktører, fordi de definerer filmanmeldelser som «nyhetsstoff». Øyvor Dalan Vik, filmanmelder i Dagens Næringsliv, sa det uten omsvøp: «Jeg kan ikke få understreke sterkt nok at anmeldelser ikke er nyheter, ja, at det overhodet ikke er nyhetsstoff», sa hun. En uttalelse avdelingslederen for VGs Rampelys, Espen Olsen Langfeldt, var sterkt uenig i: For ham er anmeldelser «noe av det beste nyhetsstoff som kulturjournalistikken kan frambringe». Det er interessant at det nettopp er filmanmelderne som reiser debatten om kritikkens plass i norske medier, for både teater- og bokanmelderne har ofte misunt filmkritikerne deres arbeidsforhold. Med årene er tidspresset riktignok blitt tøffere også i den bransjen, og tøffere blir det stadig, ikke minst hva bedømmelsen av norske filmer angår. Likevel – fremdeles vises langt de fleste filmene for pressen på dagtid flere uker før premiere, og anmelderne har derfor som regel god tid til å tenke før de skriver. Det sier noe om filmens suverene stilling i norske medier at en filmviters påstand om at norske filmkritikere har vært for snille med norsk film, umiddelbart får filmkritikerne til å forsøke å unnskylde seg, og påpeke at for sterkt tidspress lett kan føre til «unøyaktige og ureflekterte» anmeldelser. De har helt rett. Men de er langt fra alene om å måtte ha sine kritiske kommentarer trykningsklare på rekordtid. Deadline-tyranniet er faktisk mye hardere for teaterkritikerne. Hvor ofte opplever ikke premiere-publikummet at en stresset kritiker baner seg vei ut langs benkeraden sin mens skuespillerne ennå tar imot applausen? Som en kritiker formulerte det: «Jeg er alltid glad når det blir stående applaus. Da er det lettere å komme seg ut med en viss conduite». Anmelderne i middagsavisene vil nødig ut med nøyaktig hvor mange minutter de disponerer til å skrive sin omtale. De synes faktisk det er pinlig – enda de er blitt uovertrufne mestere i kunstferdige og slående formuleringer som elegant skjuler at deres betraktninger ofte er svært impresjonistiske, og lite analytiske. Bokanmelderne har det heller ikke godt, men deres skjebne har jeg ikke plass til å drøfte her. Øyvor Dalan Vik la i Kulturnytt vekt på at Norge er det eneste landet hvor anmeldelser betraktes som nyheter – slik er det ikke i Europa for øvrig, heller ikke i USA. Hvorfor kulturredaktører og avdelingsledere er så opphengt i at anmeldelser av litteratur, film og teater er kulturjournalistikkens «beste nyhetsstoff», er egentlig litt uforståelig. Lite tyder på at det er et folkekrav at anmeldelsene skal komme så raskt etter premiere eller utgivelsesdag som mulig – for filmenes vedkommende faktisk samme dag som premieren. Man skulle faktisk tro at de fleste lesere ville foretrekke velbegrunnede og reflekterte omtaler et par dager senere. Da ville de jo også selv – iallfall i teorien – ha muligheten til å møte kunstverket uten fordommer. Men ett spørsmål melder seg: Hvorfor har ikke teaterkritikerne for lengst tatt opp det problemet filmanmelderne reiser i dag? En forklaring på deres påfallende taushet kan være at de vet at den kunstarten de representerer står så lavt i kurs, at de velger å gå stille i dørene. Men når filmanmelderne nå har «outet» problemet, bør teateranmelderne følge opp. Dette er en viktig sak for troverdigheten og kvaliteten i norske mediers kulturjournalistikk.