I neste måned skal Utviklingsmeldingen behandles i Stortinget. Her legger regjeringen stor vekt på næringslivets rolle i kampen mot fattigdom. Et helt kapittel vies perspektivet om hvordan et «dynamisk næringsliv er en forutsetning for fattigdomsreduksjon», og hvordan «næringsutvikling er en viktig prioritering i norsk utviklingspolitikk».Det regjeringen ikke skriver noe om, er arbeidet norske myndigheter gjør for å sikre norsk næringsliv markedsadgang i utviklingsland. Gjennom WTOs handelsavtaler om industrivarer arbeider Norge aktivt for å sikre et regelverk som gir minst mulig fleksibilitet for også utviklingsland til å beskytte egen produksjon – bekreftet av daværende næringsminister Ansgar Gabrielsen under WTO-toppmøtet i Cancun i september 2003 – fordi norske myndigheter ønsker best mulig markedsadgang for norsk oppdrettsfisk. Denne politikken er direkte utviklingsfiendtlig. På mange måter er det avtalen om industritoll som er den mest problematiske etter Geneve-toppmøtet. Tjenestesektoren er et annet område hvor norske myndigheter tar mer hensyn til norske eksportbedrifter enn til utviklingsland. Under Gats-avtalen, som skal sikre liberalisering på tjenestesektoren, er målet å sikre markedsadgang for norsk eksportrettet næringsliv på tjenestesektoren. Eksempelvis er det uttalte målet for telesektoren å sikre at «norske selskaper skal få samme vilkår som lokale selskaper i andre land», for å sitere UDs hjemmesider om Gats-avtalen. Klarere kan det ikke sies at Norge jobber for å gi Telenor like gode vilkår som nasjonale teleoperatører i land som Pakistan og Bangladesh, hvor Telenor allerede er tungt inne.