Med handlingsplanen «Utviklingspolitikkens bidrag til fredsbygging» som ble lansert av utviklingsministeren 25. august i år, trådte «fredsbygging» inn i Norges offisielle utenrikspolitikk. Planen skisserer det strategiske rammeverket for Norges rolle i internasjonal fredsbygging, og er den første nasjonale handlingsplanen av sitt slag i verden. Fredsbygging har først og fremst en sentral rolle å spille som en forlengelse av Norges engasjement i verdens fredsprosesser. Som Frafjord Johnson skriver i forordet til rapporten, tilsier erfaring at tilbakefall fra våpenhvile og fredsavtale ofte forekommer, hvilket Oslo-avtalen er skrekkeksempelet på. Dette er ikke bare uheldig for krigens ofre, men også for Norges omdømme. Ved å trekke veksler på utviklingspolitikkens potensial for fredsbygging, pustes nytt liv i troen på å kunne lykkes. Midtøsten, Sri Lanka og Sudan står for døren som de største utfordringene for norsk fredsbygging. Andre land og områder hvor Norge ønsker å bidra er Balkan, Afghanistan, Øst-Timor, Angola, Etiopia, Eritrea, Guatemala, Colombia, Irak, Indonesia, Vest-Afrika og området rundt de store sjøer i Afrika.