Ikke det at jeg hater sommeren. En selvrettferdig skepsis eller noe i nærheten av fremmedfrykt er mer dekkende. Jeg har aldri vært helt inne med sommeren, om du skjønner hva jeg mener. Det er som å være på et konstant party der menneskene prater høyt og ubekymret om ting jeg ikke bryr meg om med brun glatt hud og kaller alkoholen sin utepils. Like skremmende som mennesker som er født naturlig pene og ikke bruker sminke og i tillegg er ærlige og låner deg genseren sin hvis du fryser. Ærlighet varer lengst sier de og forteller at det mest pinlige de noen gang har gjort er å kjøpe en kjole på Cubus. De synger på den siste skiva med «summer hits» mens du prøver å sove, og du tør ikke klage for alle vet at en ikke skal sove bort sommernatta. Og det verste av alt er at de ikke en gang svetter på leppa selv om de danser tett i 30 hete grader celsius midt på lyse natta. Men så senker volumet på musikken seg med høstmørket, og de sommerforelska parene begynner å prate sammen og finner ut at det hele egentlig bare var en sommerflørt. For hun var kjedelig og han var overfladisk og ingen av dem sier hei, for begge synes å huske at den andre var mye penere før, når de ser hverandre på gata i november. Men ingen av dem sier noe, for det passer seg ikke å være ærlig om høsten. Huff, så kaldt og surt det er, tenker de og gleder seg til neste sommer. Og får hverdagsrynker som gleder mitt ondskapsfulle lille høsthjerte. Endelig er det lov å sitte inne med ei bok og lese i ensomhet. Det kommer mange gode bøker på høsten og lesing er best alene når en er over ti år. Etterpå kan du trekke inn i pub-mørket der mascaraen ikke renner og smile mystisk over et glass vin og være dyp og filosofisk og diskutere litteratur og verdensproblemer og kjærlighetssorg uten å føle deg patetisk. Mørketidsdepresjon meg her og meg der. Det er det de kaller det, sommermenneskene, når de får en ukjent trang til å tenke. Ingen lurer på hvorfor de ikke har sett deg på stranda i Phuket i det siste, og hvorfor du ikke løper ut og later som du er lykkelig nesten uten klær når det er sol. Forventningspresset synker med badetemperaturene i Sognsvann, og en står fritt til å kle seg i sort uten å måtte drepe noen av sine nærmeste eller høre på Satyricon. Lufta blir klar og kald og høstcrispy og hemmer transpirasjonen fra alle steder og en kan konsentrere seg om å lære noe nytt, som for eksempel å ta jegerprøven. Skyte på fugl og kanskje hare hvis en orker. Og det blir ekte blod og gørr og død og en får bevist sin brutale rett til å grille koteletter hele sommeren. Det er ærlig det. Og enda er det lenge til en må begynne å grue seg til jul. Flere måneder der en har lov til å være sur og gretten og klage på været og mørket, og det er så en kan bli nesten tårevåt av lykke. Bare spesielt interesserte stresser med prikkete bikinilinjer i september. Til våren begynner helvete i reprise. Og når hormonene sies å svirre i lufta igjen, håper jeg sommermenneskene virkelig stuer innpå med silikon og butox.. Jeg håper de steker seg mørkebrune i solarium og hiver seg over bordene på utsiden av kafeene. Så blir det lettere å finne de andre høstmenneskene. Da kan vi tusle rundt i sommergatene sammen og si trøstende til hverandre at de puppene der er ikke ekte, og utveksle erfaringer med ulike deodoranter og glede oss til nettene blir lengre og kulda setter sommermenneskene inn.