Ingen har vel greid å framstille det gåtefulle hos den kanadiske pianisten Glenn Gould bedre enn den østerriske forfatteren Thomas Bernhard. I romanen «Der Untergeher» (norsk oversettelse: «Havaristen») skildres det hvordan en av bokas tre pianospillende hovedpersoner, kommer inn i et rom og hører Glenn Gould spille for første gang. Denne personen, som er romanens havarist, er en fremragende pianist, men etter å ha hørt Gould spille, gir han opp og går under. «Vi studerer et helt tiår på et instrument, som vi har valgt oss ut, og hører så, etter dette anstrengende, mer eller mindre deprimerende tiår, et par takter av et geni og er ferdige, tenkte jeg.» (Norsk oversettelse: Sverre Dahl.) Det denne scenen viser i ekstrem grad, er vel det sjokket alle får når de for første gang hører Glenn Gould spille. Han er helt umulig å forveksle med andre pianister med sitt krystallklare anslag, rasende teknikk, de litt tørre opptakene og tolkninger som alltid bryter med det tilvante. Ofte kan det nesten være som han komponerer verket på nytt idet han gjerne bryter med de føringene noteteksten legger opp til. Gould spilte alt ut ifra en idè om flerstemmighet: Det at god musikk består av flere selvstendige melodier som spilles samtidig i et horisontalt forløp. Derfor hans store interesse for flerstemmighetens mester, Johan Sebastian Bach, og hans debutinnspilling av Bachs «Goldbergvariasjonene» (1955), er da også en av platehistoriens mest kjente innspillinger. Ja, så gjennomført er dette synspunktet om flerstemmighet, at han i enklere musikk gjør alt han kan for å gi den et skinn av å bestå av flere melodier enn den vitterlig gjør. Repertoaret hans var vidtfavnende og litt sært. Han spilte blant annet Bach, Beethoven, Brahms, Schoenberg, men ikke de romantiske forførerne som Chopin og Schubert. Han hadde ikke sans for fransk klavermusikk, men spilte inn klavermusikk av Bizet! Han radbrakk, i følge mange nordmenn, Griegs klaversonate, men ikke Fartein Valen. I tillegg kom egne transkripsjoner av Strauss og Wagner. Men den komponisten som han virkelig «komponerte» på nytt, var komponisten som «døde for sent heller enn for tidlig»: Wolfgang Amadeus Mozart. For Gould var det helt uforståelig at så mange av de ledende pianistene kunne vurdere disse sonatene så høyt. Bortsett fra den gleden jeg tror han hadde av å slenge dritt på yndlingen framfor noen i musikkhistorien, mente han nok at disse sonatene var altfor enkle idet de stort sett består av melodier med «komp». Derfor gjør han alt for at de skal låte flerstemmige, og han har noen tempovalg som er helt på jordet, enten han nå spiller altfor hurtig eller altfor langsomt, eller han lar musikken framstå som «spilledåsemusikk». Jeg tolker denne strategien som et forsøk på å befri Mozart fra de overfølsomme dyrkerne av geniet Mozart, folk som legger så altfor mye alvor inn i disse sonatene. Gould derimot, spiller fram det ablegøyeaktige i denne musikken, ja, han driver tidvis sikkert også gjøn med den. Selv sa han at han aldri hadde hatt det så morsomt som under innspillingen av disse Mozartsonatene. Det høres.