Ofte lurer jeg på hvor det ble av mange av dem jeg har møtt gjennom et langt, og langt fra kjedelig, liv. Hvor i granskogen ble det av en type som «Røyskatta»? Han var en av dem jeg på midten av 1970-årene arbeidet sammen med på postterminalen i Oslo. Liten og kjapp, derav tilnavnet, flink til å arbeide og tørstere enn en flokk kameler. Full av nyttig kunnskap. Som inngående kjennskap til ølprisene. Sa du hvilken bule du skulle på og hvor mye penger du hadde så tok det et tiendedels sekund før han fortalte deg hvor mange øl du fikk. Uten tips sjølsagt, for sånt ga ikke han. Hans ledestjerne her i livet var det funklende lyset som kom gjennom et hevet halvlitersglass. Og siden dette som sagt var all hans interesse utenfor arbeid så ble det jo en del lys i hans liv. Med tiden begynte også behovet for å få utvidet tida for hobbyvirksomheten å vise seg. Han begynte å bli dårlig på enkelte tidspunkt. Den gang hadde vi forskudd på lønn den 5., lønn den 20. og forskudd på overtid den 30. hver måned. For «Røyskatta» var dette høytidsdager. Dager som helst ikke skulle kastes bort på å sortere brev til folk. Sånne brev var forresten helt sikkert, mente «Røyskatta» ut fra egne erfaringer, bare kravbrev og purringer. Hvem var det vel som brydde seg om disse kom en dag eller to forsinket i postkassa? Sterkt i mitt minne står en høstdag (og lønningsdag) da «Røyskatta» ba vaktlederen om lov til å gå i banken i matpausen og ta ut penger. Det fikk han sjølsagt og skvatt i vei. Men det varte og rakk før han returnerte. Faktisk gjorde han ikke det. Først etter en times tid ringte telefonen hos vaktlederen. «Røyskatta» måtte med sorg i stemmen meddele at han var blitt dårlig og nok ble borte noen dager. Greit nok det, mente vaktlederen. Plutselig hørte han noen lyder i bakgrunnen og spurte den syke hva slags klirrende lyder det var. «Det, det er bare legen som pakker ned instrumentene», kom det omgående fra mannen som ikke hadde fått sitt kjappe tilnavn uten grunn. Vi som satt i hvilegruppa like ved og hørte samtalen humret godt. En av dem som hadde (og fortsatt nå i 2004 har) penger til gode hos krabaten tok litt seinere telefonen og ringte til en oase hvor «Røyskatta» tidvis var en del av inventaret. Her ba han om å få snakke med den før nevnte personen. «Et øyeblikk, så skal jeg se om han er her ennå», sa den hjelpsomme skjenkersveinen som hadde tatt telefonen. Og sjølsagt var han der, i selskap med noen andre halvliterslukende tørstinger, istedenfor på arbeid hvor vi trengte ham. Men som kjent uttalte alt Oscar Wilde at «arbeid er de drikkende klassers forbannelse». Da «Røyskatta» etter noen dager var tilbake på arbeid la han ned et stort, og forgjeves, arbeid for å finne ut hvem det var som hadde føyd til hans navn, c/o Postkafeen, på lista over viktige telefoner som brann, lege og politi. I en kort periode etterpå var han halvveis sosialist i protest mot det norske overvåkingssamfunnet. Seinere forsvant han fra Oslo. Jeg lurer både på hvor han er nå, og om han har søkt mappa si?