Visuelle gjengangere
Henrik Ibsen:«Gespenster»Regi og scenografi:Stéphâne BraunschweigSchauspiel Frankfurt og Théâtre National de Strasbourg«TanGHOST»Regi: Per-Olav SørensenSecnografi: Pavel DobruskyPOS Theatre Company/OsloanmeldelseMed gjestespill på høyt internasjonalt nivå og flere gode egenproduksjoner, har årets Ibsen-festival gitt publikum anledning til å forholde seg til en rekke forskjellige teateruttrykk og stilarter. Fra Sebastian Hermanns «John Garbriel Borkman» til Thomas Ostermeiers «Nora» har festivalen ikke minst gitt et innblikk i samtidig tysk regiteater. Festivalen har også gitt Nationaltheatret en tydeligere og mer samtidsrettet profil enn på lenge. Det gir løfter om at Eirik Stubø endelig begynner å bli varm i sjefsstolen. At det også har kommet debattinnlegg i festivalperioden som etterlyser samtidsdramatikkens plass på norske scener, føles derfor noe malplassert. Eirik Stubø har (allerede for tre år siden) forsøkt å initiere en Samtidsfestival, som etter planen skulle alternere med Ibsen-festivalen. Når årets Ibsen-festival endelig har fått et volum og snitt som plasserer den på det internasjonale teaterkartet, burde også sjansene økes for at Samtidsfestivalen neste år skal kunne gjennomføres på et internasjonalt nivå. Sebastian Hartmann («John Gabriel Borkman») representerer arven fra Brecht-teatret, slik dette er videreutviklet på det opprinnelig østtyske Volksbühne i Berlin. Det innebærer en god porsjon skepsis til Kunsten eller kunst-institusjonen, og en vilje til å kontekstualisere stoffet (klassikerne) ved å konfrontere det med en sosial og politisk kontekst. Ikke minst de østtyske erfaringene etter Murens fall. Mot den «kontekstualiserende» tendensen i tysk teater, dannet «Gespenster» forrige helg en tydelig kontrast. Det er en koproduksjon mellom Schauspiel Frankfurt og Théâtre National de Strasbourg (2003), men selv om stykket ble spilt på tysk, lå nok forestillingen nærmere fransk enn tysk teater. For å låne et begrep fra sommerens litteraturdebatt, kunne den kanskje betegnes som en «autonomiestetisk» forestilling. Det var en forestilling som både ga plass for Ibsens klarhet og «obskuritet», men på fullstendig andre premisser enn Sebastian Hartmann (eller Ostermeier). «Gespenster» er både scenografi- og kostymemessig lagt til Ibsens egen tid. Men selv om stolen er en stol og bordet er et bord, oppstår det en surreell følelse ved hjelp av lyssetting og scenebilde. En utpreget malerisk lyssetting gjør avstanden, eller luften, mellom menneskene og tingene, til noe nærmest stofflig. Det kan bringe tanken til et Bauhaus-maleri, og som i et maleri henvises man til å lese rollene i forhold til hvordan scenebildet utforsker forholdet mellom tid og rom. Det er en relativt krevende forestilling, langt mindre psykologisk temperert enn vanlig innenfor den norske Ibsen-tradisjonen. I et intervju i programmet sier Stéphâne Braunschweig: «Det som absolutt rører meg, er dette: Søkingen etter klarhet, oppklaringen som noe tvingende nødvendig, men samtidig en slags skepsis overfor språkets evne til å sette navn på tingene.»Denne innfallsvinkelen medfører at man får mye motstand, her blir ingen av rollene «forklart» ved hjelp av den komiske spillestilen som ofte farger av på tolkningene (av Engstrand, Manders og Regine). Udo Samel forsvarer sin Pastor Manders gjennom hans direkte atferd, slik at man ser Manders naivitet som en forutsetning for hans handlingsdyktighet (mens replikkene stadig taler for seg selv). Like glad er jeg for den vanskelig «lesbare» Snekker Engstrand. Braunschweigs tydeligste tolkningsgrep kommer ved slutten av første akt. Fru Alving (Friedrike Kammer) har nettopp fortalt Pastor Manders om sin avdøde manns livsførsel – at han døde «like ryggesløs» som han levde i sin ungdom. Bak den florlette veggen (teppet) ser publikum inn i spisestuen og et dekket bord, og på Osvald som omfavner Regine. «Osvald da! Er du gal? Slipp meg!» hører vi Regines stemme – men det lyder som om den kommer langt borte fra. Fru Alving faller ned fra stolen, men da Manders iler til for å komme Fru Alving til unnsetning, vet vi ikke om han har hørt Regine eller ikke. I Braunschweigs «Gjengangere» handler det om hvordan Fru Alving lever i fortiden, eller fortiden lever gjennom henne. Det «gjengangeraktige» ved Manders spissborgerlige og konservative holdninger, behandles som forpostfekteri i forhold det som virkelig står på spill i dette stykket – kjærligheten mellom mor og sønn. Fru Alvings forholdsregler har gjort dette forholdet ikke-eksisterende, og det er den egentlige tragedien, slik Braunschweig iscenesetter stykket. Fru Alving ifører seg herrehatt og forsøker seg patetisk på «bohêmske» gester (de setter seg på scenegulvet for en Renoir-aktig «Frokost i det grønne»). Fru Alvings ensomhet og avstanden mellom mor og sønn, gjør inntrykk i denne klassisk moderne – men også litt kjedelige og langtrukne iscenesettelsen. Per-Olav Sørensens «TanGHOST» ? helt på tampen av årets Ibsen-festival – var en publikumsvennlig oppsetning av «Gengangere». Sørensen tar seg store friheter i bearbeidelsen av Ibsens original. Manders og Osvalds diskusjon om Osvalds kunstnervenner i Paris, erstattes for eksempel med en krangel om homofiles rett til å adoptere barn. De nåtidig omskrevne replikkene ligger ikke alltid like godt i munnen, mens det andre ganger oppstår stilkollisjoner mellom dem og et ibsensk «rest-vokabular». Manuskripet er forestillingens svakeste ledd, og Sørensen hadde tjent på å fjerne seg mer fra Ibsens forelegg. Anneke von der Lippe (Fru Alving) har den tyngste jobben i å tråkle tidsspriket sammen i en rolletolkning. Men hun – og Øystein Røger (Manders) ? redder mye, som de drevne skuespillerne de er. Datamanipulerte videoeffekter på to skjermer på bakveggen (Pavel Dubrovsky og Thorbjørn Ljunggren), lar ibsensk realisme konfronteres med videoenes popart-pregete spill på den rene syns- og sanseopplevelsen. Som tittelen tilsier, er dette danseteater, og dialogene brytes stadig opp av tango og koreograferte tablå, som delvis overtar for Ibsens «undertekster». Spillet er også delvis stilisert i stramt konturerte gester. Det sjablonaktige uttrykket står i en viss gjeld til Robert Wilson. Som lyseffektene og den intensiverende og dramatiserende bruken av komplementærfarger. I motsetning til Wilson, kobler Sørensen imidlertid dette med «realistiske» scener. Det er ikke et helt heldig valg, og stilmangfoldet fører til at skuespillerne gir rollene sine nokså ulik retning. Stig Henrik Hoff går motsatt vei av Braunschweig-oppsetningen. Engstrand blir noe av en klisjé av den oppdriftskåte nordlendingen, med god hjelp i campete kostymer. Men det er svært treffsikkert og morsomt. Aksel Hennie gir Osvald en nakenhet som gjør ham til den mest autentisk troverdige personen i denne oppsetningen.
Les hele Klassekampen på nett
Få nyhetene som setter dagsorden, analysene som betyr noe og stemmene som teller. Abonner i dag.
Bli abonnent