Det er på høy tid å reise en debatt om framtida for den utvidede utenrikskomiteen (DUUK) på Stortinget, slik SV-representantene Kjetil Bjørklund og Hallgeir Langeland legger opp til i Klassekampen i går. Der komiteen representerte et demokratisk framskritt da den ble etablert permanent i 1923, framstår den i dag som et alvorlig demokratisk problem. Innkallingene til møtene skjer gjerne på kort varsel og er ofte så mangelfulle at det ikke er mulig for medlemmene i komiteen å sette seg inn i saker som skal diskuteres. Konsultasjonsgrunnlaget blir mangelfullt og komiteen ender opp som et sted der regjeringen i viktige og ofte kontroversielle spørsmål kan sørge for konsensus og ryggdekning fra eliten på Stortinget. Medlemmene i komiteen har også taushetsplikt, og slik blir offentligheten koblet ut i sentrale politiske spørsmål. Problemet gjelder imidlertid ikke bare DUUK, men også den såkalte EØS-komiteen. Også medlemmene her har taushetsplikt; den eneste forskjellen er at der referatene fra EØS-komiteen blir offentliggjort etter ett år blir referatene fra DUUK offentliggjort først etter 30 år. Slik DUUK bidrar til å hemme debatten rundt utenrikspolitiske spørsmål fører hemmeligholdet i EØS-komiteen til at EU-direktiv i liten grad blir underlagt offentlig debatt. Stortingsrepresentanter ender opp som sandpåstrøere på vedtak som er fattet helt andre steder. Begge de to komiteene er bare konsulterende og medlemmene kan, som Trond Nordby uttaler i Klassekampen, lett bli «gisler [?] fordi komiteene kan uttale seg uten at rådene trenger å bli fulgt, uansett om medlemmene har ment noe annet». Ordningen med den utvidede utenrikskomiteen som et konsulterende organ for regjeringen har bidratt til mangelen på politisk debatt om utenrikspolitiske spørsmål i Norge. Dette er et alvorlig demokratisk problem, ikke minst da en stor del av utenrikspolitikken i griper direkte inn i innenrikspolitiske forhold. Det er derfor en helt nødvendig debatt som nå reises av Kjetil Bjørklund og Hallgeir Langeland.