Jeg vet sant og si ikke hva jeg skal gjøre. Gjorde opp status forleden. Foruten et altfor stort hus eier jeg en stjålet bil, noen gamle klær, et par hullete sko og et heller ukledelig skjegg (ne-e-eida! Men det føles sånn). Jeg ser ikke bra ut. Jeg har det ikke all verden heller. Det går ikke akkurat på skinner, kan du si. Jobben er som jobben er når du jobber som forfatter. Jeg sitter her og plukker. Sitter her og gnukker. Og en dag skal dette plukket og gnukket bli anmeldt av tre, fire anmeldere. Lest av et hundretalls personer. Slekt, venner og kolleger stort sett. Ikke noe å slenge ræva i taket av, akkurat. Det er som det er. «Finnes ikke hjelp som hjelper,» har jeg nettopp lest et sted. Og det er sant. Det er ufattelig sant. For hva skulle hjelpe meg her? I plukkegnukkeland? Finnes ikke hjelp her. Finnes bare dette: Planeten, overflaten, land og vann, danmark og køben, sverige og göteborg, norge og oslo, deg og meg, her og nå, hvor er du?, hva gjør du?, hvor skal du hen?, hvem vet? Inte jag. Som sitter i en rosa badekåpe og funderer på hvordan jeg skal klare å sette punktum, sette punktum og reise meg opp, reise meg opp og ut av stolen, ut av stolen og over gulvet, over gulvet og ned trappa, ned trappa og strake veien til kjøkkenet, til kjøkkenet for å spise frokost, spise frokost med kniv og gaffel, med kniv og gaffel og en kopp kaffe, en kopp kaffe og så tilbake til arbeidet, som er som det er, hva er ikke det?, hvem vet sånt? Inte jag. Men da jeg våkna i dag, huska jeg plutselig noe annet, en dag i London, Sara og jeg i London, vi satt i en park, det var alt, med en pose øl, det var alt, trafikk og mennesker, ikke mer, engelske stemmer, engelske ansikt, ikke mer, alt dette ingentinget kom tilbake til meg og tror du jeg fikk mageknip?, tror du?, så bann på det.