Du kan bla til neste sideBla med piltastene

Opera

Kulturminister Valgerd Svarstad Haugland utsatte i siste liten kontrakten om kjøp av italiensk marmor til det nye operahuset i Bjørvika. Dette til tross for at hun karakteriserte steindebatten som patetisk. Arkitektkontoret Snøhetta og Statsbygg har fått faglig kritikk for valget på grunn av marmorets dårlige kvalitet og høye vedlikeholdsutgifter, sammenlignet med norsk granitt. Også opposisjonen på Stortinget har engasjert seg: Ap, SV, Sp og Frp sendte et protestbrev til kulturministeren. Et prestisjebygg som operaen må være helnorsk, mener de. Operabygget må bli et utstillingsvindu for norske materialer og byggeskikk, uttalte Sp-leder Åslaug Haga. Store kunstinstitusjoner generelt, og operahus spesielt, har tendens til å få nettopp den funksjonen; som utstillingsvindu. Ikke for kunsten som faktisk blir produsert i bygget, men for nasjonen og dens satsing på kultur. Operahuset i Sydney er det beste eksempelet, den karakteristiske bygningen representerer byen og kulturnasjonen. Hva som måtte skje på scenen, er det færre som bryr seg med. Derfor har kulturministeren rett når hun omtaler steindebatten som patetisk. Ja, debatten virker patetisk så lenge ingen tar seg bryet med å diskutere hva vi skal fylle operaen med – et kulturprosjekt med en kostnadsramme på 3,3 milliarder kroner. Hvor blir det av den viktige diskusjonen om hvorvidt norsk opera og ballett er vital og nyskapende? Om hva er det som står på spill i et kunstfelt vi satser stort på, men som nordmenn flest vet svært lite om. Så lenge vi satser på operaen utelukkende som en garanti for Norge som kulturnasjon, er det helt sikkert galt å satse på italiensk marmor. Da vil grunnideen om operaen som representasjon falle sammen, og vi sitter igjen med et dyrt bygg, blottet for både symbolsk og reelt innhold. Nordmenn har ikke lange opera- og ballettradisjoner å støtte seg på, men dette med stein er noe vi kan. Derfor bør Rennebu Granitt levere stein til operaen i Oslo. Og så må kulturpolitikere og representanter for norsk opera og ballett komme på banen. Wagner og Winge, koreografi og kunstnerisk fornyelse – det er hva operadebatten bør handle om.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen