«Don Ranudo» eller «Hovmot står for fall» av Ludvig HolbergDen Nationale Scene i BergenInstruktør: Morten BorgersenMed: Bjørn Willberg Andersen, Ragnhild Gudbrandsen, Reny Marie Gaassand Folgerø, Jon Ketil Johnsen med flereI anledning 250-årsdagen for Ludvig Holbergs død har Den Nationale Scene i Bergen valgt å sette opp et Holbergstykke som sjelden blir spilt i Norge, og aldri på Den Nationale Scene. Nå er det ikke så vanskelig å forstå hvorfor dette ikke er funnet interessant flere ganger; stykket representerer ikke Holberg på sitt beste. «Don Ranudo» er en tynn, flat historie hvor poenget er tatt i tittelen og resten ikke engang er variasjoner over tema, men repetisjoner av poenget: «Det fins folk som er så fornemme på vegne av sin herkomst og sine aner at de er villige til å sulte i hjel før de gir bort sin respekt eller sine døtre til folk under sin stand».Stykket, og forestillingen, er oppsummert allerede ved to bilder i programmet: Det ene viser Don Ranudo («O, du narr» baklengs) og hans like fornemme frue Donna Olympia forfra, i sin fineste stas. På bildet ved siden av står de med ryggen til, og vi ser at fløyelsfrakken er uten bakstykke og at av krinolineskjørtet er det bare skjelettet igjen. De opprettholder en meningsløs fasade i forhold til hvordan det egentlig står til, økonomisk og moralsk. Videre er handlingen spunnet rundt et ikke overraskende scenario: To unge mennesker vil ha hverandre, men blir motarbeidet av foreldrene, og må få hjelp av tjenerne til å trikse gjennom et ekteskap. Og det er som vanlig intrigene og konspirasjonene som driver det hele fremover. Men spesielt interessant blir det ikke, når manuset verken er videre dypt eller kløktig. Utførelsen til side – det er ikke på noen måte forkastelig av gamle Holberg å harselere over herkomst-snobben. Det er på sin plass. Og det er fornøyelig å se Bjørn Willberg Andersen og Ragnhild Gudbrandsen i hovedrollene som dyrisk utsultede mennesker, fremdeles overbevist om at de er hevet over alle andre. Utover disse prestasjonene bærer forestillingen preg av et ujevnt ensemble, og av en ujevn regi. Det glimter til og faller sammen, alt ettersom. Når det gjelder regigrepet til Morten Borgersen, mangler det konsekvens i hva slags type humor og hva slags type «moral» forestillingen skal ha. Her er bøtte-på-hodet-humor stilt sammen med mer raffinert situasjonskomikk. Her er tilløp til en mening med det hele når det fornemme paret entrer scenen, og publikum (av tjenerskapet i forestillingen) blir tvunget til å reise seg opp, fordi det samtidig spilles «Nystemten». Dette spiller jo på bergensernes fornemhet, bergenserne som helt på ordentlig reiser seg når «Nystemten» avspilles under åpningen av Festspillene. Men det er bare dette ene grepet som har potensial til å nå litt lenger. Poengene, som raskt blir tatt, blir dratt utover. Det er mye avlevering av tekst på stedet hvil. Det er strøket altfor lite tekst. Det er mye positurer, som aldri blir variert eller forlatt. Det er også én besvimelse for mye, i en ellers utmerket serie av besvimelser. Nevnes skal allikevel at her fins øyeblikk som er fornøyelige, det fins sågar en situasjon som kaller på gapskratten. Donna Olympias strabaser når hun faller av den utslitte stolen og vikler seg inn i både stolen og krinolineskjørtet, i en liten evighet, er nesten verd billetten.