Du kan bla til neste sideBla med piltastene

Frå kanten av stupet

Otto Hageberg

Måndag 6. september er det 100 år sidan Per Sivle døydde, på dramatisk vis. Eit par dagar før sa han litt forblomma til ein av dei næraste venene sine, Anders Hovden, at han ville gjera som dei gamle romarane. Dei gjekk i bad, dei, sa han. Og så gjekk han til Torggata bad og skaut seg der. I ettertid har somme sagt at sjølvmordet var hemn mot dei med makt for at han miste økonomisk stønad til si diktargjerning. Det er i alle fall ikkje heile sanninga. Det kan vel vera eitt moment, men det vart forsterka av andre. Sivle hadde lenge vore plaga. Alt frå 1880-åra, før han vart redaktør for Kristianiaposten, var han sjukleg. Han var i mange år plaga av migrene og av depresjonar. Depresjonane vart ikkje lettare då han kom i konflikt med sine eigne: dei radikale venstrefolka var misnøgde med han som redaktør sist i 1880-åra. Han drakk mykje; familielivet var på kanten av stupet i mange år; det heldt no på det viset det var, men kona flytte frå han og tok seg arbeid på ein annan kant av landet i fleire år. Dottera var med mora, medan Per snart budde her og snart der. Skaparkrafta var ikkje alltid på topp. Slik var det også i dei åra han var mest produktiv at det gjekk opp og ned. Dei siste åra gjekk det mest ned. I røynda skreiv Per Sivle svært lite i det nye hundreåret. I ettertid er det lett å gje Per Sivle ein sentral posisjon i litteraturhistoria. Den dag i dag er han ein forfattar med eit stort publikum; ikkje minst prosaforfattaren Sivle har det, og i røynda var det med prosa han slo gjennom. «Sogor» kom ut i 1887. Det er her vi finn tekstar som «Berre ein hund» og «Fanta-Nils» og «Hjelpelaus», med ein sjølvskriven plass både i lesebøker for ungdom og barn og i kanoniske «perler i prosa»-samlingar. Sivle fører inn eit nytt og annleis forteljeperspektiv i norsk novelledikting. Han skaper eit forteljar-eg som både er det vare, opplevande barnet og den vaksne samstundes, den vaksne som ikkje blir kvitt minnet om det såre i barneopplevinga. Den dag i dag representerer slike forteljingar noko nesten makelaust i norsk dikting. Få har nådd Sivles meisterskap nett her, og det er verkeleg meisterskap.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Bli abonnent

Allerede abonnent? Logg inn

Humant og heslig

Tore Næss

Kjell Erik Killi Olsen«Vestigia», malerier, Galleri Wang, 19/08-12/09anmeldelse Gjennom snødrevet kommer en middelaldrende mann med stripete dress og bredbremmet, brun hatt gående. Han ser tynnkledd ut til å være på vandring ute i skogen alene, og i armene bærer han to gjenstander: En grovkornet forskalingssag, samt en låsbar kubisk boks med håndtak. Ansiktet er plaget men fattet, og i kjølvannet av hans virke ligger ett felt tre og en naken menneskekropp med avsaget hode. Man kan slutte seg til at hodet har tatt veien inn i den lille låsbare kassen. Men hva som så er neste post på programmet, gir den oppskisserte situasjonen ingen indikasjoner om. Vi befinner oss på Kjell Erik Killi Olsens utstilling «Vestigia» i Galleri Wangs lokaler i Oslo, og det aktuelle oljemaleriet har fått den, i dette tilfellet, lett lakoniske tittelen «Skogen som visste for meget». Andre titler i den fjorten bilder store samlingen er «Den dagen himmelen ble så mørk», «En gang da elven rant forbi», «På leting etter kilden» og «Rommet lengst inne». Alle maleriene inneholder figurer, en eller flere, og i koblingen mellom tittel og motiv kan betrakteren, med litt hjelp fra fantasien, konstruere små narrativer. Et gjennomgangstema synes å være relasjoner mennesker imellom, og møtet med noe dypt ubehagelig og fremmedartet, men samtidig nært og uunngåelig. Selv om Killi Olsens bilder viser både det vakre og det vare, synes det alltid å true noe mørkt, skremmende og kanskje også ekkelt i bakgrunnen. Her finnes eksistensiell kvalme og angst i massevis, og bildene må balansere mellom det vakre og det heslige. Ofte tipper det i retning av det heslige snarere enn mot det vakre.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Bli abonnent

Allerede abonnent? Logg inn

Hiv-myten

Rolf Kenneth Myhre

I 1984 ble viruset hiv identifisert, og det ble umiddelbart den offisielle sannhet at dette viruset var årsak til hva man da fryktet kunne være en begynnende epidemi av et dusin konvensjonelle sykdommer. For å stille aids-diagnosen i dag er det tilstrekkelig at personen har minst én av 31 forskjellige sykdommer kombinert med tilstedeværelsen av hiv-antistoff. En tredjedel av disse sykdommene har ingenting med immunsvikt å gjøre. I dag har man ikke kommet ett skritt nærmere siden 1984 i å bekrefte at hiv står bak de 31 aids-definerende sykdommer. Noen egen hiv-spesifikk sykdom finnes ikke. Det er mange gode grunner til å tro at aids er en pseudo-diagnose for en gruppe stoffspesifikke sykdommer i USA/Europa, og for diverse konvensjonelle underernærings-assosierte sykdommer i Afrika. Forskning i tyve år til en sum av 650 milliarder kroner i USA alene har ikke resultert i en eneste vellykket anti-hiv-medisin. Dette er i seg selv en indikator på at hiv ikke har det minste med de 31 sykdommene å gjøre. Gruppen av hiv-positive som i dag tar anti-hiv-medisiner har 4-6 ganger høyere dødelighet enn gruppen av hiv-positive som ikke går til behandling. Da allmennheten gjennom massemedia får inntrykk av at aids er én hiv-spesifikk sykdom, vil jeg her som «anti-hjernevask» på passende steder erstatte betegnelsen «aids» med betegnelsen «31-IHS-sykdommene»: de 31 ikke-hiv-spesifikke sykdommene. En objektiv evaluering av hiv=aids-dogmet krever en helhetlig vurdering av tre spørsmål.1) Oppfyller epidemien av 31-IHS-sykdommene kriteriene for en infeksiøs epidemi eller kriteriene for en livsstil/toksisk-epidemi? Eksempel på det siste er lungekreft som resultat av langvarig røyking. Studier viser at bare 1 av 1000 ubeskyttede seksuelle kontakter med en hiv-bærer overfører hiv, og at 1 av 275 amerikanske statsborgere er hiv-bærere. Den gjennomsnittlige amerikanske statsborger trenger derfor 275.000 tilfeldige «seksuelle kontakter» for å bli hiv-infisert. Dette er elendige premisser for en epidemi! Når betingelsene for seksuell overføring av hiv er så dårlige, hva innebærer det egentlig at 1 av 275 statsborgere er hiv-bærer? Dette kan bare bety at den aller vanligste overføringen av hiv skjer rundt fødselen fra mor til barn, hvilket igjen må bety at hiv er helt ufarlig.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Bli abonnent

Allerede abonnent? Logg inn