Første gangen jeg hørte om Herta Müller var da jeg studerte tysk grunnfag ved Universitet i Bergen på midten av nittitallet. Da fantes det ennå et Goethe-institutt der. På en plakat som hang på oppslagstavla i gangen på fakultetet, sto det at nå skulle Herta Müller komme og lese. Av en eller annen (sikkert idiotisk) grunn gikk jeg ikke, men dagen etter kom en av foreleserne med stjerner i øynene, og jeg angret. Kanskje var det bra at jeg ikke gikk. For det første møtet med hennes tekst var sterkt, det sitter i ennå. Det kan være greit at slike rystende opplevelser foregår innenfor husets fire vegger, mellom leseren og arkene. Jeg husker jeg tenkte, kan man skrive sånn! Så langt inn under språket og huden og assosiasjonene. Det var boken «Hjertedyr». Bortsett fra de tre bøkene som er gitt ut på norsk, («Mennesket er en stor fasan i verden» (1990), «Reven var alt den gang jeger» (1993) og «Hjertedyr» (1996), alle på Tiden Norsk Forlag) har hun gitt ut flere romaner, essaysamlinger og en diktsamling. Felles for bøkene er at de beskriver Ceaucescus Romania, hvordan det er å leve og tenke under et diktatur. Herta Müller vokste opp i Romania, i en tyskspråklig landsby i Banatdistriktet. Siden flyttet hun til en større by, hvor hun først studerte, og så arbeidet på en fabrikk. På fabrikken oversatte hun tekniske brosjyrer fra tysk til rumensk. Hun ble imidlertid sparket fra jobben, fordi hun nektet å samarbeide med den hemmelige tjenesten (Securitate), og ble deretter forfulgt. Hun måtte leve med mordtrusler og forhør, men skrev allikevel sine første to romaner «Niederungen», (1984) og «Der Mensch ist ein großer Fasan auf der Welt» (1986). Manusene måtte smugles til Tyskland for å bli publisert der. I 1987 emigrerte hun til Berlin, der mordtruslene fortsatte, helt til murens fall. Den personlige biografien til Herta Müller og bøkenes historier henger tett sammen, og mange av overgrepene og karakterene i bøkene er hentet direkte fra hennes egne erfaringer. Hun skriver i essayet «Bei uns in Deutschland»: «Jeg har ikke noe valg, jeg er ved skrivebordet, og ikke i skobutikken. Ofte vil jeg spørre høyt: Hørt om skade? Vekk fra Romania kom jeg for lenge siden. Men ikke fra den styrte vanskjøtselen i diktaturet, fra etterlatenskapene av alle slag, som stadig glimter fram. Også når de østtyske ikke snakker mer om det og de vesttyske ikke vil høre mer om det, lar ikke dette temaet meg i fred. I skrivingen må jeg oppholde meg der jeg er inderlig mest såret, ellers måtte jeg jo ikke skrive» (min oversettelse, MH).Jeg begynte i første klasse på barneskolen i 1981. Jeg gikk ut ungdomsskolen i 1989. Jeg kan si at jeg gikk på grunnskolen under den kalde krigen. Vi hørte stadig vekk om hvordan det var å leve «bak jernteppet», hvordan det var å bli avlyttet, forfulgt. Men det var vanskelig å forestille seg hvordan det var å leve slik. Herta Müller gjør det klarere for meg. Hun oversetter angsten, viser hvordan den virker på familieforhold og vennskap, på blikket, sansene, kroppen.