Som teaterkritiker og teaterentusiast følger jeg Ibsenfestivalen nøye. Det betyr ni kvelder med teater og tre aftener «fri» i løpet av tolv dager. Litt av et maratonløp, og den teaterabstinensen som jeg alltid lider av etter åtte, så å si teaterløse sommeruker, forsvinner ekstra fort når sesongen innledes med en festival. Det har faktisk skjedd at abstinensfornemmelsen er blitt erstattet av en ubehagelig følelse av å være overmett på Ibsen. Hittil har festivalen invitert til et variert og vekslende Ibsen-repertoar, og så vel de gode som de mindre gode og de dårlige oppsetningene har iallfall hatt den fordelen at de ikke har vært likegyldige. Noen har provosert meg og gjort meg sint, andre har begeistret meg, mens andre igjen har tvunget meg til å tenke annerledes. Jeg er nysgjerrig fremdeles, og ser fram til flere utfordrende møter: Slik skal en vellykket festival fungere. Men selv om teaterlysten har holdt seg på topp, lar det seg ikke nekte at trettheten har meldt seg på frikveldene. Ikke minst tirsdag som var skulle jeg med glede latt alt som het kunst og kultur fare. Det var umulig: Klokka 23.10 den dagen hadde NRK 1 premiere på et program som rett og slett må kalles en Begivenhet med stor B: For første gang siden NRK for over 40 år siden startet sine regulære fjernsynssendinger, skulle kulturen få sitt eget nyhetsprogram.