Victoria Brittain ogGillian Slovo:«Guantanamo: 'Honor bound to defend freedom'»Regi: Nicolas Kent og Sacha WaresScenografi: Miriam BuetherNew Ambassadors, 16. jun -4. sept. 2004Overskriften er hentet fra et utsagn av Donald Rumsfeld under en pressekonferanse (sitert i stykket): «? to be in an eight-by-eight cell in beautiful, sunny Guantanemo Bay, Cuba, is not at – inhumane treatment.» Etter avsløringene av forholdene i Abu Ghraib ville han kanskje valgt litt andre ord. Eller holdt kjeft, slik han også for en stor del har valgt å gjøre.«Guantanamo: 'Honor bound to defend Freedom'» er basert på mer enn 25 timers intervjuer med tidligere fanger fra Guantánamo og deres pårørende. Stykket er skrevet på oppdrag fra Tricycle Theatre, som spesialiserer seg på dokumentardrama, og som i avisomtaler er blitt betegnet som Englands ledende politiske teater. Journalist Victoria Brittain og forfatter Gillian Slovo foretok intervjuene i slutten av mai og i begynnelsen av april i år – bare noen uker etter at fem britiske fanger var sluppet fri i februar. De to reiste fra London til Manchester, Birmingham, Tipton og Leeds, og møtte familier med herkomst fra Jamaica, St. Lucia, Irak, Jordan, Pakistan og Bangladesh. Møtene fant sted i private hjem eller på kafeer – og i stedet for å stille egne spørsmål ønsket Brittain og Slovo at intervjuobjektene selv skulle bestemme hva de skulle snakke om. Intervjuene, som snarere er monologer, utgjør tyngdepunktet i den knappe to timer lange forestillingen. Vi hører om fangenes bakgrunn, omstendighetene omkring arrestasjonene (hvis ikke kidnapping er et riktigere ord), om deres overførsel til Guantánamo og om tilværelsen og forholdene i fangeleiren. Historiene kryssklippes med andre utsagn, blant annet klipp fra Donald Rumsfelds pressekonferanser. Andre av de i alt 15 medvirkende, er Jack Straw, flere juridiske rådgivere og en ung engelskmann hvis søster var et av ofrene i World Trade Center. På hver side av den lille scenen står det fangebur, på 8 x 8 fot, med sprinkler og innsyn fra alle sider. Inni et par av dem er det skuespillere i oransje kjeledresser. De fangene som i forestillingen blir identifisert med navn, og som snakker til oss – enten gjennom brev til deres pårørende, eller gjennom intervjuene – sitter eller ligger på noen benker. Her kommer og går også de andre, aktørene eller vitnene. Scenebildet og de repetitive arrangementene gjør unektelig forestillingen noe monoton og statisk. Men det føles likevel litt forkjært å reise en slik innvending i en slik sammenheng: «Time is dragging on so slowly and things doesn't change here at all, [?] I still don't know what will happen to me, where I will go and when» ? som en av fangene, Moazzam Begg, skriver hjem. (Her sitert etter bokutgaven.) Det er en lavmælt forestilling. Flere av uttalelsene og ikke minst brevene må leses med blikk for undertekster. Både fordi brevene fra Guantánamo er sensurert og fordi det ofte virker som om fangene ønsker å skåne sine pårørende. De skiftende synsvinklene og kryssklippingen av tekstene, utgjør derfor et puslespill som publikum må sette sammen i sitt eget hode. Mot slutten av forestillingen faller noen brikker på plass, som det heter, selv om det på ingen måte ender med at puslespillet går opp. «Guantanamo» er nemlig ikke et rettssalsdrama, og strengt tatt heller ikke et stykke om justismord. Fordi det ikke finnes noen «justis».På scenen på New Ambassadors lyder Mr. Beggs ord som et skrik i mørket: « [?] take him to court, and let the court decide whether he is guilty or not. If he is guilty he should be punished. If he is not guilty he should not be there for a second», «I am not asking for mercy from anyone, I am asking for justice.» Victoria Brittain og Gillian Slovos stykke presenterer oss for en gruppe svært forskjellige mennesker, med hensyn til bakgrunn og forhold. Når det etter hvert danner seg et mønster, er det som er felles for dem at de er muslimer, og at de har vært på feil sted til feil tid. Jamal al-Harith var ryggsekkturist på vei til Tyrkia, da jeepen han satt i ble praiet, og han ble overlevert til Taliban. Som deres fange ble han stilt mange av de samme spørsmålene som av amerikanerne senere – da han etter Talibans fall ble tatt til fange av amerikanerne, overført til Kandahar og senere til Guantánamo. De stilte spørsmål som «? Oh what mosque do I go to back home? Would you believe it, what mosque do I pray at back home? (laughs)».På Guantánamo fant Jamal al-Harith ut at mange av fangevokterne var «dumme». De sa at de ikke fant noe på ham via Interpool, ikke engang en parkeringsbot. Jamal er en av de fem britiske fangene som ble sluppet fri fra Guantánamo i februar. De forteller om de konkrete forholdene i leirene – eller demonstrerer hva forholdene gjør med en: Ruhel Ahmed er blitt nesten blind, fordi han ikke fikk de kontaktlinsene han trengte. Faren sier om sønnen etter hjemkomsten: «He's got less feeling, less feeling than before. He always talk. He always talk.