Før krigen, den andre, hadde min tante, Gudrun, en hushjelp. Bælda het hun. Om henne gikk der mange pussige historier. Hun strødde vaskepulver i elva før hun begynte klævasken. Jeg tror nå likevel ikke Bælda var så dum som man ville ha det til. Da hun kom forbi kjøkkenvinduet vårt og så at min mor sto og smurte skolemat til mine søsken, kom hun inn og erklærte at «æ lik' ikke sirop». Mye tyder på at Bælda var en sunn egoist og derfor et godt menneske.