Behovet for bil
Jada. Vi var tøffe i trynet, skulle være økonomisk bevisste, og ideologiske miljøvenner. Kollektive kjemper med NSB-ekspertise og sporveis-entusiasme, vi skulle være lette på foten og trippe og sykle overalt. Å jo. Det var en frihet å slippe alle avgifter, bøter, parkeringsplass-helvete og de tilfeldige innbrudd. Det var en gang riktig å selge bilen. Vi følte lettelse da vi var kvitt den. Vi bodde i Oslo 2 og var alltid bare meter fra en holdeplass samme hvor vi oppholdt oss. Livet var en dans på trikkeskinner og plattform 8 på Oslo S. Vi hoverte over dem som hvite og våte måkte snø av bilen en kald januarmorgen i en grøft utenfor blokka. Hva har så endret dette deilige harmoniske bildet av en levende by med kjærlighet til det kollektive? Det er så enkelt: Vi skal ha barn. Vi skal entre en ny livsstil. Vi skal ikke lenger være «jeg», men «vi» når «vi» beveger oss rundt. Plutselig endrer verden seg. Alt ser annerledes ut. Bussen er alltid trang. Trikken kommer så sjelden. Det er så langt til togstasjonen. Når jeg står i klemme på 37-bussen som går tvers gjennom Oslo sentrum ser jeg med skrekk på mødre som slåss seg inn med svær vogn og svær bag og en skrikende unge som spreller i vognen mens noen passasjerer himler med øyne som lyser av «dårlig mor» og med et snøft kanskje flytter seg en centimeter lenger bak, men der begynner en annen skrikunge å bælje, som slags svar på den førstes urhyl der foran og hele bussen er forvandlet til et mareritt – og aller mest for de tapre mødrene. Jeg står der litt ustøtt med mage og vingler og tenker i panikk: Vi må, MÅ ha bil. Og man slår fast: Kollektiv-livet er for dem som takler et minimum av komfort og plass, og et maksimum av venting og medpassasjerers personlige laster. Man spør sitt ideologiske selv: Må det være sånn?
Les hele Klassekampen på nett
Få nyhetene som setter dagsorden, analysene som betyr noe og stemmene som teller. Abonner i dag.
Bli abonnent